Tropisk og subtropisk klima er preget av høy luftfuktighet, særlig i skogen. Fuktigheten henger sammen med nedbørsmengdene, som varierer en del gjennom året selv ved ekvator. I Costa Rica, som ligger på 10 grader nord, begynner den fuktigste delen av året i april-mai, og varer til desember-januar, med mest regn i september og oktober. På den tiden kan regnet bokstavelig talt fosse ned, men ellers i året er ikke regnmengdene verre enn det vi opplever i vår egen del av verden. Forskjellen er at regnet er varmt, og at luftfuktigheten er stabilt ganske høy. Det siste gjelder særlig i skogene, enten det dreier seg om tåkeskog i fjellet eller regnskog i lavlandet. Vi har vært i Costa Rica et par ganger i mars-april og i det nordlige Australia i mai, i de delene av året det regner minst, og basert på den spinkle erfaringen er det vanskelig å si annet enn at det lønner seg å sjekke for hvert enkelt reisemål før man reiser. På Stillehavssida av Costa Rica hadde vi faktisk bare ett eneste regnfall på dagtid i løpet av 16 dager (og det varte bare i et halvt minutt), men på den våtere karibiske siden av landet opplevde vi flere solide regnskyll. Vår erfaring er ellers at det regner mest om natten…

Bekledning
Ta med lett regntøy uansett når på året du drar. Du vil uansett trenge en jakke oppe i høyden, der det kan bli relativt kjølig om nettene (15 grader eller lavere). Ellers vanlige sommerklær, men ta med tynne langbukser til bruk i skogen, og tilsvarende noe med lange ermer. Det vil spare deg for en hel del insektbitt. Klestørk går svært sakte på grunn av luftfuktigheten, så det kan lønne seg å ta med noen skift. Vanlige joggesko er greit skotøy i den tørreste delen av året, gjerne av vanntett (men pustende!) type. Merk at i enkelte naturvernområder slipper man ikke inn med sandaler, noe som er et særdeles fornuftig tiltak. I regntida er det antagelig lurt med kraftigere fottøy enn joggesko, men gummistøvler kan ofte lånes eller leies i de mest besøkte naturvernområdene, så slike trenger du ikke fylle opp bagasjen med.

Annet utstyr
Det er en fornuftig forholdsregel å la være å ta på planter og trestammer når du ferdes i skogen, både fordi enkelte planter skiller ut stoffer som får huden til å svi og klø, og fordi tettheten av smådyr man ikke ønsker å bli bitt eller stukket av, er betydelig høyere enn i skogen hjemme. Av samme grunn bør man ikke legge seg flatt ut på bakken, men i natur med så fantastiske makromuligheter er det vanskelig å la være. Et tynt og lett liggeunderlag anbefales. Insektmidler bør være tilgjengelig, men noe stort forbruk trenger det ikke bli. I den “tørre” delen av året har vi knapt hatt bruk for myggmiddel i det hele tatt, bortsett fra i noen mangroveområder der det til gjengjeld var helt nødvendig. Også på det feltet kan det være stor variasjon over korte avstander. Myggnett til å ha over sengene har vi aldri hatt med, men kan være greit å ha dersom man er følsom for insektbitt. I områder der man bør ha myggnett, er som regel overnattingsstedene utstyrt med dette.

Reisemedisin
Sjekk ut reisemålet på nettsidene til  folkehelseinstituttet. Det er ikke mulig å si så mye generelt på dette feltet, men det kan jo nevnes at Costa Rica er et lite risikabelt reisemål, der malaria stort sett bare finnes i grenseområdene mot Panama. Men hepatitt A-vaksine anbefales.

Fotoutstyr – praktiske og fotografiske utfordringer
Fuktigheten og lysforholdene er de største utfordringene. De små posene med silica gel som følger med når man kjøper fotoutstyr og annen elektronikk, har som formål å absorbere luftfuktighet. Ta vare på disse, og fordel dem på alle lommene i fotosekken. Ellers er det fornuftig å tørke av fotoutstyret når man kommer innendørs, selv om det ikke har regnet. Har man ikke et regntett kamera, kan det sikkert være greit å ha med en paraply til å ha over kameraet når det fotograferes, i alle fall i den verste regntiden. En gjennomsiktig er best, da den i mindre grad skjermer for lyset eller skremmer fotoobjektene.

Den mest konkrete fotografiske utfordringen er kanskje det svake lyset i skogen, selv om fotoutstyr riktignok har blitt stadig bedre egnet til å takle dette. Da den første turen til Costa Rica ble gjennomført i 2009, var ikke bildestabileringen i kameraene på langt nær så god som nå, og bildekvaliteten falt merkbart ved høy ISO.  Med ISO 100 ble de fleste landskapsbildene i regnskog tatt med lukkertider mellom ett og 1/20 sekund. Stativ var med andre ord absolutt uunnværlig. Selv nå, med langt bedre bildestabilisering i kameraet, er det greit å ha tilgang til stativ for å kunne ta landskapsbilder med god dybdeskarphet i skogen eller bruke lengre brennvidder. Men dyr i bevegelse blir jo en utfordring i de svake lysforholdene uansett bildestabilisering eller ikke, og for å få korte nok lukkertider må ISO-verdien presses en del opp.

Nesebjørnen ble fotografert med ISO 400, noe som ga en lukkertid på 1/15 sekund med blender 4,5. Når dyret var i bevegelse var det knapt mulig å få skarpe bilder, så jeg plystret forsiktig for å få nesebjørnen til å stoppe opp. Brennvidde 143 mm. I dag vil det være uproblematisk å firedoble ISO-verdien (særlig fordi programvaren til bildebehandling fjerner støy så effektivt), men fremdeles vil motiver i bevegelse være en utfordring.

Kapusinerapene som spiste mango var vanskeligere å få til å sitte pent, så her måtte ISO opp i 800 for å få lukkertider mellom 1/100 og 1/200 sekund med blender 4,5. Brennvidde 83 mm. Begge de to eksemplene er tatt med en 50-200 mm f2,8-3,5, med 1,4x telekonverter (oppgitte brennvidder må ganges med to for å tilsvare fullformat)

En snorutløser hører sammen med stativ og lange lukkertider. Stativet bør ha midtsøyle som kan fjernes, for å få lavt standpunkt til makrofotografering på bakkenivå. Til reisebruk har jeg et Feisol CT-3402 karbonstativ som er lite nok til å gå ned i en vanlig bag eller koffert, men stødig og med en makshøyde på rundt 150 cm. Stativet er uten midtsøyle, og har et gammelt SLIK-hode som kan styres i alle retninger med én enkelt hendel. Husk liggeunderlag mot fuktig jord og/eller småkryp på bakken.

Jeg er ikke noen hyppig bruker av blits, og har gjerne heller med et lommespeil eller en hvit plate som kan brukes som reflektor for å få det lyset jeg vil ha. Til makrobruk har jeg en liten og relativt kraftig LED-lommelykt eller to, og da går det greit å vurdere lys og skygger i kamerasøkeren før du tar bildet. Smådyr i regnskogen (krypdyr, insekter o.a.) baserer seg i stor grad på å unngå å bli oppdaget ved å holde seg i ro når fare nærmer seg. Dette gjør dem til greie fotoobjekter også i svakt lys, i alle fall en stund – før de finner ut at nok får være nok og piler av gårde. Men enten man bruker blitz, lykt eller speil/reflektorer (eller en kombinasjon), er begrensningen ofte at man ikke har armer nok til å håndtere alt utstyret. En hjelper til å sikte inn lys og reflektor er derfor grei å ha.

En type motiver der det er vanskelig å komme unna blits, er fugler i skog. Men med mindre man rigger opp utstyr med tanke på å ta bilder på ett bestemt sted, må man ofte nøye seg med en enkelt blits – og det gir ikke alltid bra resultater. De fleste kamerasystemer har mulighet for å utløse en ekstrablits med den innebygde blitsen på kameraet (eller en påmontert, kraftigere blits), og igjen er en hjelper uunnværlig, både til å holde ekstrablitsen og ikke minst sørge for at den peker på motivet. Til mer sky fugler som ikke liker å ha mennesker i nærheten, må man nok basere seg på et lite stativ til å holde ekstrablitsen.

Kolibrien til venstre er fotografert med blits for å fryse bevegelsene. ISO 400, 1/50 sek.

Det er mulig å ta bilder av kolibrier også i relativt svakt lys så lenge man tar bildet når fuglen står stille på svirrende vinger. Det ser jo også mer naturlig ut når de raske vingeslagene er visket ut, slik øynene våre oppfatter dem. Men akkurat dette bildet ble tatt litt over fem om ettermiddagen, dvs. bare en knapp time før solnedgang, så kunstig belysning var ikke til å komme utenom. Den relativt lange lukkertiden på 1/50 sekund slipper inn lys nok til at det blir tegning i bakgrunnen, og ikke bare en svart flate. Samtidig er dagslyset svakt nok til at det ikke blir dobbelttegning på bildet. Her er det bare brukt én blits, direkte på kameraet. Dette betyr at fuglens øyne reflekterte blitslyset tilbake til kameraet og skapte et kunstig utseende, noe som måtte ordnes i et bildebehandlingsprogram etterpå:

Bildet under til venstre er det originale, vi ser refleksen fra blitsen i nedre del av øyet. I det høyre bildet er dette partiet farget mørkere med litt enkel penselbruk i Photoshop. Her var utfordringen å unngå å fjerne det “naturlige” blinket i øyet, og å passe på kanten av øyelokkene. Noen lyse prikker på nebbet (midd?) er også fjernet. Bildet er ellers gjort litt mørkere i etterbehandlingen, for å dempe virkningen av blitsen. Legg merke til den tynne tungespissen!

Nye og uvante miljøer med rikt dyre- og planteliv betyr gjerne at man vandrer rundt og “dokumenterer”, vekselvis med landskapsbilder og artsbilder. For å slippe å hele tiden bytte objektiv på kamerahuset, både med tanke på høy luftfuktighet, sand (ved kysten) og ikke minst plutselige situasjoner som oppstår, kan det være greit å ha med to kamerahus. Da kan det ene være fast påmontert teleobjektivet, mens det andre huset er utstyrt med en normalzoom for landskapsbilder. Til skogsbruk er det også greit å ha med et ganske vidvinklet objektiv. Det er selvfølgelig fristende å ta med et makroobjektiv også, men det tok jeg ikke med på de første turene for å spare plass. Med den korte fokuseringsavstanden på 25 cm for normalzoomen og 1 m for telezoomen tok jeg heller med en liten mellomring.

Tre objektiver som dekker brennvidder fra 9 til 200 mm (tilsvarende 18 til 400 i fullformat) har dermed vært all optikken, og det har fungert greit. En lenger tele ønsker man seg av og til, men det bør pakkes lett når man skal tråkke rundt i varmen, og dessuten må det tas med i beregningen at man har med med noen kilo drikkevann i sekken når man starter om morgenen!

Med et 32 GB minnekort i hvert kamerahus klarer jeg sjelden å fylle opp kapasiteten i løpet av to ukers fotografering. Men da må det kanskje legges til at jeg bare sjelden lar kameramotoren gå, og som regel ser gjennom dagens bilder om kvelden og sletter dem jeg ikke vil beholde. Reservekort bør man likevel ha med, de tar ikke mye plass.