En pause fra utsikten

En sjekk av mobiltelefonen på toppen av Nesatindane (som er bedre – men ikke helt korrekt – kjent som Kjerag). Personen på knausen er helt avgjørende for at vi skal oppfatte proporsjonene, for lyset er egentlig litt for flatt til å få fram dybden i bildet uten henne. Nesatindane er 984 meter over Lysefjorden, der kjølvannet av en rutebåt såvidt er synlig, og er dermed den høyeste sjøklippen i Norge og Europa. Bildet er satt sammen av seks vertikale bilder.  Frafjordheiane landskapsvernområde, Rogaland, 15. juli 2020.   

Olympus E-M1, Zuiko 14-54 mm f2,8-3,5, brennvidde 14 mm, blender 10, lukkertid 1/500 sek, ISO 200

Isgrotte under Nigardsbreen

Interiørbilde fra en isgrotte gravd ut av smeltevann under Nigardsbreen. Slike grotter dannes fra tid til annen når smeltevann under breen arbeider seg ut gjennom et punkt i brefronten. Isgrotta var trygg å besøke om våren i en periode på tre år, før den til slutt ga etter for trykket av ismassene. Innsiden er rein blåis, noen tusen år gammel.  Nigardsbreen naturreservat, Vestland, 6. april 2008.

Olympus E-410, Zuiko 14-42 mm f3,5-5,6, brennvidde 14 mm, blender 3,5, lukkertid 1/6 sek, ISO 100

Ved Gjegnalundsbreen

Mørke skyer samler seg rundt Gjegnalundsbreen. De harde bergartene i dette området var havbunn i Devontida for nesten 400 millioner år siden, og fossiler av fisk og andre skapninger har blitt funnet tusen meter over dagens havnivå, i et landskap med unike kvaliteter – men uten det helt store artsmangfoldet i dag.   Ålfotbreen landskapsvernområde, Vestland, 14. august 2010.

Olympus E-410, Zuiko 14-42 mm f3,5-5,6, brennvidde 14 mm, blender 6,3, lukkertid 1/640 sek, ISO 100

Reinsdyrflokk

“De er som ånder, kommer ingensteds fra, fyller landet – og bare forsvinner”. Slik beskrev en canadisk indianer reinsdyr for Helge Ingstad for nesten hundre år siden, og slik kan de fremdeles oppleves under brunsttida i september-oktober. Da samler reinsdyra seg i store flokker og kan oppleves i all sin prakt (forutsatt at du er på rett sted til rett tid, naturligvis), men de må få lov til å bedrive sine saker uten forstyrrelser. Den tilsynelatende blå himmelen i bakgrunnen er tunge, snøfylte skyer.   Reinheimen nasjonalpark, Innlandet, 30. september 2021.

Olympus E-M1, Zuiko 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 5,6, lukkertid 1/1250 sek, ISO 200

Slåssende reinsdyr

Dette bildet ble tatt kort tid etter det forrige, da min turkamerat og jeg kom over to slåssende reinsbukker som var blitt hengende etter flokken. Etter en stund i skjul bak en stein la vi merke til at bukkenes gevirer hadde låst seg i hverandre, og hadde så smått og i all beskjedenhet begynt å diskutere hvem som skulle få æren av å gripe inn og greie ut av tingene, da de heldigvis klarte å skille lag helt på egen hånd.  Reinheimen nasjonalpark, Innlandet, 30. september 2021.

Olympus E-M1, Zuiko 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 108 mm, blender 4,5, lukkertid 1/1250 sek, ISO 200

Hvilende reinsbukk

Hvilende reinsbukk, trolig etter en heftig batalje og bortvisning fra flokken. Forutsatt at du går mot vinden, ikke lager lyder, og passer på å aldri synes i himmelsjå, kan du en sjelden gang ha flaks nok til å oppleve noe slikt i fjellet. Med elektronisk (lydløs) lukker i kameraet var det mulig å ta tre raske bilder etter hverandre og sy dem sammen til et lite panorama.  Reinheimen nasjonalpark, Innlandet, 12. oktober 2020.

Olympus E-M1, Zuiko 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 184 mm, blender 9, lukkertid 1/640 sek, ISO 200

Sovende fjellrev

Når man snakker om flaks, er nok dette blant høydepunktene. Jeg har opplevd fjellrev i Sibir som var nesten helt uten frykt for mennesker, men norske rever er et hakk mer skeptiske. Med tanke på datoen dreier nok dette seg om en revemor eller -far med behov for litt hvile mellom øktene. Fjellrevens gjenoppstandelse er en av de mest inspirerende fortellingene fra historien om norsk naturvern.  Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark, Innlandet, 19. juli 2014.

Olympus E-30, Zuiko 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 3,5, lukkertid 1/640 sek, ISO 100

Slåssende moskusokser

Moskusen er på ingen måte like utfordrende å fotografere som reinsdyr eller fjellrev, men man må vite hva man holder på med – både for å unngå å forstyrre dyrene, og for sin egen sikkerhet. Disse to dukket brått opp da jeg passerte en liten åsrygg, men var for opptatte med sitt til å legge merke til meg. Og jeg trakk meg like uoppdaget tilbake (tror jeg, da..) etter å ha tatt en serie bilder.  Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark, Trøndelag, 6. mars 2012.

Olympus E-30, Zuiko 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 96 mm, blender 5,6, lukkertid 1/640 sek, ISO 100

v

Vettisfossen

Vi forlater fjellet for denne gang, og følger vannveiene til lavereliggende områder. Her jobber dagens siste solstråler seg innover mot Vettisfossen. Den har et av de høyeste frie fossefallene i Norge, og var den første fossen i landet som ble vernet (1924). Store fosser som denne har ofte gravd ut sine egne små sidedaler, og å velge rett tidspunkt på dagen er derfor avgjørende for å få den beste lyssettingen. Utladalen landskapsvernområde, Vestland, 15. mai 2016.

Olympus E-M1, Zuiko 14-54 mm f2,8-3,5, brennvidde 41 mm, blender 8, lukkertid 1/160 sek, ISO 200

v

Kvinnafossen

En detalj fra et annet fossefall, som viser hvor viktig lyssettingen er for et bilde. Her skinner sola gjennom et lite hull i skydekket og lyser opp fossesløret mens resten ligger i skygge. Kvinnafossen naturreservat, Vestland, 29. mai 2010.

Olympus E-410, Zuiko 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 137 mm, blender 3,1, lukkertid 1/4000 sek, ISO 100

v

Seljalandsfoss

Foss er det samme ordet på islandsk som på norsk. Dette bildet er tatt “bak scenen”, ettersom Seljalandsfoss faller fra et overheng som gjør det mulig å gå bak fossefallet. Det er faktisk også mulig å fotografere solnedgangen gjennom vannfallet, men på denne turen var det bare én dag med sol, og da var jeg på motsatt side av Island. Her var det bare noen svake solstreif som traff bergveggen, men det var jo forsåvidt også en effektfull belysning.  Suðurland, sørlige Island, 15. mai 2015.

Olympus E-M1, Zuiko 14-54 mm f2,8-3,5, brennvidde 14 mm, blender 6,3, lukkertid 1/160 sek, ISO 400

v

Reynisfjara

Reynisfjara er en lang og bred sandstrand av svart vulkansk basalt, slik de bare finnes på Island. Min første tur til Island skjedde i mai måned, med det folk flest sikkert ville kalle dårlig vær – men det var perfekt for både landskap og fugler.  Suðurland, sørlige Island, 16. mai 2015.

Olympus E-M1, Zuiko 14-54 mm f2,8-3,5, brennvidde 14 mm, blender 6,3, lukkertid 1/800 sek, ISO 200 

v

Grønlandsmåse på is

En helt overskyet dag er perfekt for hvite fugler. Og lyset er midt i blinken for is også, så kombinasjonen er jo perfekt. Jeg tar svært få bilder på dager med sol og blå himmel – eller i det minste få gode bilder.  Austurland, sørlige Island, 17. mai 2015.

Olympus E-M1, Zuiko 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 3,5, lukkertid 1/1600 sek, ISO 200

v

Polarmåser

Bilder av måser som flokker seg for å slåss om en matbit får ofte en halv vingetupp her, og en hale eller et hode der, hele veien rundt langs kanten av bildet. Her har derimot en tilsynelatende kaotisk mølje av måser organisert seg som om de var modeller i et Rembrandt-bilde, med god klaring til bildekanten hele veien rundt, og alle deltagerne i fokus. Lyset er også mykt nok til å få fram alle detaljer.  Austurland, sørlige Island, 17. mai 2015.  

Olympus E-M1, Zuiko 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 5, lukkertid 1/640 sek, ISO 200

v

Tyvjo blant terner

En liten blokk med lysende blå breis skiller seg bokstavelig talt ut fra mengden. Austurland, sørlige Island, 17. mai 2015.

Olympus E-M1, Zuiko 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 5,6, lukkertid 1/1250 sek, ISO 200

v

Havhest ved stranda

De gamle landskapsmalerne skapte dybde i bildene sine ved å la noen av elementene i landskapet ligge i skygge, og andre i sollys. Dette fungerer selvsagt effektivt også for landskapsfotografering, både for å skape dybde i bildene og for å rette fokus dit du vil ha det. På dette bildet har solstrålene funnet veien gjennom et lite hull i de mørke skyene, og var vennlige nok til å lyse opp den viktigste delen av landskapet foran meg og isolere den fra både for- og bakgrunnen. Av og til må man vente litt på at lyset skal bli perfekt, men når vinden jager skyene over himmelen er det bare å følge med og holde seg klar. Her har den flygende havhesten også plassert seg på beste måte.  Austurland, østlige Island, 18. mai 2015.

Olympus E-M1, Zuiko 14-54 mm f2,8-3,5, brennvidde 41 mm, blender 8, lukkertid 1/800 sek, ISO 200

v

Harlekinand

En av hovedgrunnene til at jeg dro til Island i mai, var å få se harlekinendene boltre seg i frådende elvestryk. Under en kort periode om våren danner fuglene par, og forbereder seg til hekkesesongen ved å ete seg opp på massene av knottlarver som lever på elvebunnen. I praksis er hannenes bidrag til det hele ganske beskjedent; de vokter sine utvalgte inntil eggene er lagt, og så drar hele guttegjengen til kysten. Å holde følge med en and i rennende vann med skummende bølger kan være en utfordring for hvilken som helst autofokus, men harlekinendene er ikke spesielt sky – og vil vanligvis gi deg noen forsøk på å få ting til å klaffe.  Norδurland eystra, nordlige Island, 19. mai 2015.

Olympus E-M1, Zuiko 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 8, lukkertid 1/500 sek, ISO 200

v

Svømmesnipe

Svømmesniper er attraktive små fugler, ikke minst fordi de ofte er ganske likegyldige til mennesker, selv på ganske kort avstand. Denne hunnfuglen la og fløt på hamret gull, ikke reflektert fra kveldshimmelen, men fra tuster med vissent gress langs vannkanten. Norδurland eystra, nordlige Island, 18. mai 2015.

Olympus E-M1, Zuiko 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 112 mm, blender 3,5, lukkertid 1/1000 sek, ISO 200

v

Havhest og regnbue

Havhesten var en gang en vanlig fugl langs kysten av Vestlandet, men er nå utdødd hos oss. Som de ivrige manetspiserne de er, ender havhestene opp med plastposer i magen og sulter i hjel. Tilstanden er ikke så ille på Island (inntil videre), og der er havhesten en tallrik fugl. Dette individet hadde funnet seg en hekkeplass i berget ved en av fossene langs kysten. Suðurland, sørlige Island, 28. juni 2017.

Olympus E-M1, Zuiko 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 117 mm, blender 4,5, lukkertid 1/800 sek, ISO 200

v

Steinkobbe på isen

Da jeg kom over dette motivet, var det ingen tvil om hvordan bildet skulle bli tatt. Bakskjermen ble vippet ut og kameraet lagt på bakken så nær vannkanten som mulig, uten at det faktisk rant vann inn i solblenderen, og så var det bare å passe på at både speilingen av selen og fjelltoppene i bakgrunnen kom med på bildet. Det er ikke like enkelt å komponere et bilde når man bruker bakskjermen som når man kan bruke søkeren, fordi alt blir så mye mindre. Det blir gjerne til at man må gjøre noen forsøk før alt sitter som det skal, og da er det greit å ha et motiv som ikke har det altfor travelt…  Austurland, sørlige Island, 28. juni 2017.

Olympus E-M1, Zuiko 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 137 mm, blender 5, lukkertid 1/2000 sek, ISO 200

v

Hvitkinngjess

En flokk hvitkinngjess svømmende på rekke og rad i en smeltevanssjø sør for isbreen Breiδamerkurjökull. Et landskap man ikke finner så mange steder i verden, så her er det rom for å reflektere over hvordan man ville rasjonert filmen dersom ikke det digitale overflødighetshornet hadde overtatt verden. I disse kulissene er det til og med mulig å få spennende bilder i solskinn! Austurland, sørlige Island, 29. juni 2017.

Olympus E-M1, Zuiko 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 50 mm, blender 5, lukkertid 1/3200 sek, ISO 200

v

Svømmesnipe

En svømmesnipe rister på plass fjærene etter fjærpussen, i litt tørrere omgivelser enn vi er vant til å se denne arten. Det mest spesielle her er likevel at omgivelsene er helt uten forstyrrende elementer, slik at hovedmotivet får all oppmerksomheten. Enkelte svømmesniper er ganske tillitsfulle, og da er det mulig å ta seg tid til å ligge flatt ned på bakken og ta bilder med så lavt standpunkt at til og med himmelen kommer med på bildet – selv om man bruker teleobjektiv. Austurland, østlige Island, 29. juni 2017.

Olympus E-M1, Zuiko 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 3,5, lukkertid 1/1600 sek, ISO 200

v

Rødt landskap med fotograf

Det er ofte skuffende få røde anorakker å se når man trenger dem som mest, men i dette tilfellet åpenbarte det seg i det minste en rødoransjebekledd person i det fjerne. De gjør seg som regel godt i et bilde, selv her hvor landskapet i seg selv er ganske rødt…  Norδurland eystra, nordlige Island, 30. juni 2017.

Olympus E-M1, Zuiko 14-54 mm f2,8-3,5, brennvidde 33 mm, blender 9, lukkertid 1/400 sek, ISO 200

v

Rauδfeldsgjá

Rauδfeldsgjá er en trang og svært høy kløft, så her er det lyset som er det vesentligste. Ikke behov for en rød anorakk da; det passer ganske så fint med svart for å fremheve personens lyse hode – som selv om det bare utgjør en ørliten del av bildet straks tiltrekker seg oppmerksomheten. Her må det eksponeres nøye!  Vesturland, vestlige Island, 2. juli 2017. 

Olympus E-M1, Zuiko 14-54 mm f2,8-3,5, brennvidde 14 mm, blender 2,8, lukkertid 1/60 sek, ISO 200

v

Det jødiske gravstedet i Josefov

Lyse hoder er nyttige i mange sammenhenger. På jødiske gravplasserer skal gravsteiner ikke fjernes, for de skal representere evigheten – og når det som på denne lille gravplassen i Praha er gravlagt folk siden 1400-tallet hoper det seg opp med gravsteiner som med årene har fått en ganske mørk fargetone. Kontrasten mellom lys og mørke er enda mer påfallende her enn i det forrige bildet, på flere plan.  Praha, Tsjekkia, 26. august 2018.

Olympus E-M1, Zuiko 14-54 mm f2,8-3,5, brennvidde 43 mm, blender 7,1, lukkertid 1/50 sek, ISO 200

v

Badehus

Disse badehusene står langs stranden ved den lille byen Ærøskøbing, der de til tross for det strenge danske strandsonevernet får lov til å bli stående fordi de regnes som kulturminner. Her er det ikke lov å hverken bygge på eller endre farge, og godt er det. Bildet er tatt fra landsiden, mot solnedgangen over havet i vest. En enkel, lagdelt komposisjon i tre deler.  Ærø, Danmark, 4. juli 2022.

Olympus E-M1, Zuiko 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 92 mm, blender 3,5, lukkertid 1/2500 sek, ISO 400

v

Mørke skyer

I flate landskap kan været skifte raskt, og her har regnværsskyer kommet feiende inn fra vest og er i ferd med å lukke sola ute. Slike kontraster i lyset gjør seg alltid på landskapsbilder. Her har jeg valgt å beskjære til et mer horisontalt format, som ofte kler flate vidder best.  Ærø, Danmark, 7. juli 2022.

Olympus E-M1, Zuiko 14-54 mm f2,8-3,5, brennvidde 14 mm, blender 8, lukkertid 1/1000 sek, ISO 200

v

Hettemåse

Langgrunne farvann er høyproduktive sjøområder med bla. store mengder ungfisk, og i mange deler av Danmark trenger man derfor ikke lete i dagevis for å finne sjøfugler, slik det etter hvert har blitt i Norge. I tillegg er det mange små øyer der fuglene kan hekke i fred uten stadige forstyrrelser fra uvitende båtfolk – men i akkurat dette farvannet skyldes det kanskje mest av alt at det er så grunt at båtene må holde seg i leia…  Ærø, Danmark, 5. juli 2024.

Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5 TC, brennvidde 400 mm, blender 4,5, lukkertid 1/5000 sek, ISO 400

v

Rødnebbterne bryter overflaten

Ingen tvil om artstilhørigheten her, selv om det ennå ikke er mye av fuglen som har brutt overflaten etter et tydeligvis mislykket fiskeforsøk.  Ærø, Danmark, 5. juli 2024.

Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5 TC, brennvidde 500 mm, blender 5,6, lukkertid 1/4000 sek, ISO 400

v

Hegre

Hegrer er blant mine favorittfugler, kanskje fordi de både ser elegante og helt sprø ut. Og så har de et blikk det går an å lese, slik at det ofte er mulig å forutse hva neste trekk vil bli. Forutsatt at du klarer å komme nær nok innpå, riktignok – noe som ikke alltid er like enkelt…  Ærø, Danmark, 1. juli 2024.

Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5 TC, brennvidde 335 mm, blender 5,6, lukkertid 1/5000 sek, ISO 400

v

Gråkinnet tigerhegre

En annen hegre i litt frodigere omgivelser, en gråkinnet tigerhegre Tigrisoma mexicanum ved Tortuguero i Costa Rica. Her må det konsentrasjon til for å få øye på småfiskene under den tette vegetasjonen som driver på vannflaten, men så er det til gjengjeld ganske så tett med fisk i dette miljøet. Selv om hegrene på sørlige breddegrader ofte er mer medgjørlige enn våre egne, lever de ofte i miljøer som kan være så “rotete” at man må lete en stund for i det hele tatt å finne et bra motiv. Parque Nacional Tortuguero, Costa Rica, 22. mars 2016.

Olympus E-M1, Zuiko 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 117 mm, blender 3,2, lukkertid 1/640 sek, ISO 800

v

Pilegiftfrosk

En av de mest kjente artene blant de legendariske pilegiftfroskene, jordbærgiftfrosken Oophaga pumilio. Ikke alle pilegiftfroskene er like giftige, og det er særlig en del Colombianske arter (med den gylne pilegiftfrosken Phyllobates terribilis som den giftigste) som blir brukt av urbefolkningen til å forgifte pilene de jakter med. Froskene er egentlig ikke giftige i seg selv, men lagrer en blanding i huden av ulike giftstoffer fra insektene de spiser. I fangenskap uten den rette kosten er froskene derfor ikke giftige. Den lille arten på bildet er bare rundt to centimeter lang, men er ikke veldig vanskelig å få øye på. Slik er det ofte med gifitge dyr, de er ikke redde for å signalisere at du bør holde avstand. Det karibiske lavlandet, Costa Rica, 24. mars 2016.

Olympus E-M1, Zuiko 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 3,5, lukkertid 1/30 sek, ISO 800

v

Grønt

Enkelt, grønt og frodig på samme tid. En rusthalet kolibri (Amazilia zacatl) venter på tur ved en attraktiv nektarblomst. Der ventet den ikke lenge, for arten er ilter som en blåmeis og sier fra når den mener det trengs. Kolibrier er ofte greie fotomotiver, så sant du kommer over blomstene de liker å slikke i seg nektar fra. Men de er små (denne er omtrent 10 cm og 5 gram, som en fuglekonge) så du bør ha bra nærgrense på teleobjektivet. Jeg unngår helst blits når jeg fotograferer; og det går greit med arter som står stille i lufta av og til (om enn bare i et halvt sekund om gangen). Da blir bildene også slik vi faktisk ser fuglene i virkeligheten…  Det karibiske lavlandet, Costa Rica, 26. mars 2016.

Olympus E-M1, Zuiko 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 169 mm, blender 3,5, lukkertid 1/320 sek, ISO 200

v

Quetzal

Det var ikke fritt for at jeg ble temmelig skjelven da denne fuglen dukket opp, og attpå til valgte seg den perfekte sitteplassen for et bilde. Quetzalen Pharomachrus mocinno er en legendarisk fugl i Mellom-Amerika, ikke minst fordi mytene sier at den er umulig å holde i fangenskap. Et passende symbol for frihetskjempere i en region der diktatur har vært regelen. Pussig nok er det likevel bare i Costa Rica, som har vært diktatorfritt i over hundre år, at arten ikke er truet av menneskelig aktivitet. De høytliggende tåkeskogene arten lever i er tette og mørke, så quetzalen er en utfordring å få gode bilder av.  Parque Nacional Los Quetzales, Costa Rica, 31. mars 2016.

Olympus E-M1, Zuiko 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 182 mm, blender 3,5, lukkertid 1/8 sek, ISO 200

v

Regnbuelori

En annen grønn fugl som gjør seg godt på høykant, den australske regnbuelorien Trichoglossus moluccanus. Dette er sosiale og smarte fugler som kan opptre ganske uredd blant mennesker, men bare så lenge de skjønner at de ikke har oppmerksomhet rettet mot seg. Straks et kamera dukker opp, er de over alle hauger. Så her måtte jeg sette meg litt i skjul og vente, og håpe at de nektarspisende papegøyene ville la seg friste av blomstrende busker.  Daintree, Queensland, Australia, 19. mai 2019.

Olympus E-M1, Zuiko 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 3,5, lukkertid 1/160 sek, ISO 400

v

Asurblå isfugl

En annen australsk fargeklatt, den asurblå isfuglen Ceyx azureus. Fuglen dukket opp mens jeg satt og ventet på et nebbdyr bak gresset ved elvebredden, og her er den fotografert i et mellomrom mellom to gresstuer. Det ble mye grønt og bittelitt blått, som trekker oppmerksomheten til seg. Carnarvon creek, Queensland, Australia, 13. mai 2019.

Olympus E-M1, Zuiko 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 3,5, lukkertid 1/100 sek, ISO 400

v

Soloppgang over Kavangoelva

En litt større elv på dette bildet. Den er best kjent under navnet Okavango, men på de seks milene den renner gjennom Namibia heter den Kavango. Bildet er tatt mot soloppgangen over Bwabwata nasjonalpark på østsiden av elva, fra en trehytte på vestsiden. Dessverre kan ikke bildet gjengi morgenkoret av fugler; det er registrert over 400 fuglearter i området rundt stedet der bildet er tatt, langt flere enn tallet på hekkende fuglearter i hele Norge…  Bwabwata National Park, Namibia, 6. juli 2013.

v

Olympus E-30, Zuiko 9-18 mm f4-5,6, brennvidde 9 mm, blender 5,6, lukkertid 1/100 sek, ISO 100

Bøffel i sivet

En afrikansk bøffel Cyncerus caffer har kommet ned til bredden av Kavango for å beite, mens de første solstrålene varmer opp elvedisen. Nært, men likevel så fjernt – bøffelen befinner seg omtrent 200 meter unna, men for å komme over på den andre siden av elva med bil var det nesten 30 km å kjøre.  Både soloppganger og -nedganger i det sørlige Afrika gir et fabelaktig lys, men det varer dessverre ikke så lenge ettersom sola går nesten vertikalt både opp og ned.  Bwabwata National park, Namibia, 3. juli 2013.

Olympus E-30, Zuiko 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 50 mm, blender 4, lukkertid 1/400 sek, ISO 100

v

Sebraer i solnedgang

På dette bildet går sola ned, og landskapet var akkurat så rødt som det ser ut på bildet. Tatt fra et bilvindu, på vei tilbake til den inngjerdede leiren i Etosha nasjonalpark. Etter solnedgang er det ikke lov til å være på utsiden, noe som naturligvis gjør at man drøyer til aller siste minutt for å få med mest mulig av det fineste lyset.  Etosha National Park, Namibia 1. juli 2013.

Olympus E-30, Zuiko 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 123 mm, blender 3,5, lukkertid 1/800 sek, ISO 200

v

Uttørkede trær

Man regner med at kameltorntrærne på bildet tørket ut og døde for omtrent 900 år siden. At de fremdeles står, skyldes det ekstremt tørre klimaet i Namibørkenen, med noen steder bare inntil 2 mm nedbør i året. De røde sanddynene som omgir det døde elveleiet er rødest når sola står på det laveste, og bildene som er tatt da gir et ganske annet inntrykk enn om man skulle komme til stedet midt på dagen. Bildet er tatt rundt klokka åtte om morgenen – egentlig litt seint, for da vi kjørte innover på mørke natta så vi ikke at det for første gang på over 100 dager var overskyet! Heldigvis trakk skyene seg unna kort tid etter at det lysnet.  Namib-Naukluft National Park, Namibia, 12. juli 2013.

Olympus E-30, Zuiko 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 117 mm, blender 3, lukkertid 1/1000 sek, ISO 100

v

Namaqua-kameleon

Joda, det finnes kameleoner i ørkenen også. Namaqua-kameleonen Chamaelo namaquensis lever i Namibørkenen, men bildet er tatt nærmere kysten og ikke i den rødeste delen av ørkenen. Dessuten er bildet tatt nesten midt på dagen. De fleste kameleonene er ikke så tillitsfulle som bildet kan gi inntrykk av; denne ble lokket til med innfangede ørkenbiller, som på lange ben løper rundt overalt der det er litt vegetasjon. Som det går fram av bildet stilles det ikke store krav til vegetasjonen, men bildet er tatt midt på den afrikanskje vinteren, da det er tørt, men ikke så varmt…  Swakopmund, Namibia, 10. juli 2013.

Olympus E-30, Zuiko 14-54 mm f2,8-3,5, brennvidde 52 mm, blender 20, lukkertid 1/60 sek, ISO 100

v

Sørafrikansk sabeloryx

Den sørafrikanske sabeloryxen er en av fem underarter av oryxantilope Oryx gazella (eller en av fire selvstendige arter, alt etter hvem man spør), og er svært godt tilpasset ørkenforhold. Den kan gå i lang tid uten å drikke, ettersom den på mirakuløst vis klarer å få i seg nok vann gjennom plantene og røttene den spiser. Denne lille flokken stod i en av de litt frodigere grusslettene i utkanten av den røde ørkenen.  Namib-Naukluft National Park, Namibia, 12. juli 2013.

Olympus E-30, Zuiko 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 130 mm, blender 4, lukkertid 1/1250 sek, ISO 200

v

Pelsseler på stranda ved Cape Cross

Den sørafrikanske pelsselen Arctocephalus pusillus er nært beslektet med sjøløver. Dette er et lite utsnitt av en stor koloni ved Cape Cross, der de kalde havstrømmene fra Antarktis møter ørkenkysten i Namibia. Her var det lettere å bruke vidvinkel enn tele, men det skyldes kanskje at det først og fremst var de store mengdene seler som gjorde inntrykk. Og så lukten da, selvfølgelig…  Cape Cross seal reserve, Namibia, 9. juli 2013.

Olympus E-410, Zuiko 14-54 mm f2,8-3,5, brennvidde 28 mm, blender 7,1, lukkertid 1/200 sek, ISO 100

v

Solnedgang i det Indiske hav

Og dermed har vi kommet til havet. Solnedgangene blir annerledes når det er vannrett horisont i alle retninger, og i tillegg er fargene helt spesielle rundt ekvator. Sola går ned i et gult stråleblaff, og etterpå blir kveldshimmelen rosa og fiolett. Før det blir mørkt som i en sekk.  Indiske hav sør for Madagaskar, 14. desember 2022.

Olympus E-M1, Zuiko 14-54 mm f2,8-3,5, brennvidde 14 mm, blender 3,5, lukkertid 1/30 sek, ISO 200

v

Korallrev

Undervannsbilder har jeg ikke så mange av, men når sjansen bød seg skaffet jeg meg et enkelt undervannskamera. Å komponere bilder på en liten kameraskjerm under vann er nesten umulig når man er vant til en stor og lyssterk søker, men til gjengjeld renner motivene på i en uendelig strøm, og av og til har du flaks. På bildet dominerer jomfrufisk av slekten Chromis.  Blue Bay marine park, Mauritius, 29. november 2022.

Olympus TG-5, brennvidde 25 mm, blender 2,8, lukkertid 1/2000 sek, ISO 100

v

Spekkhoggere 

Tilbake til hjemlige trakter. Av og til kommer en familiegruppe med spekkhoggere inn Sognefjorden, der de blant annet jakter på steinkobbe. Bildet viser hannen i flokken, med ryggfinnen til et av ungdyrene tett inntil. Perfekte forhold når det er blikkstille sjø og svakt sollys rett imot, slik at blåsten synes godt. Sognefjorden ved Leikanger, Vestland, 19. april 2023.

Olympus OM-1, Zuiko 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 4, lukkertid 1/800 sek, ISO 200

v

To otere

En annen blikkstille kveld ved fjorden, så stille at man kan følge luftboblene fra oteren under vann og fange øyeblikket når den bryter overflaten. Oteren er normalt ganske sky, men ofte er den så opptatt med det den driver med at det er mulig å komme på rimelig avstand bare man passer på vindretningen. Disse to var i ferd med å undersøke en strandstrekning som jeg visste de brukte mye, så jeg tok turen bortom med jevne mellomrom – og nå og da klafer det.  Leikanger, Vestland, 30. januar 2024.

Olympus OM-1, M.Zuiko 300 mm f4, blender 4, lukkertid 1/400 sek, ISO 800

v

Oter

En av de samme oterne som over, fotografert om vinteren. Når det en sjelden gang snør på disse kanter, er det greit å sjekke om det er ferske spor å se. I så fall vet man at det er en rimelig sjanse for å finne oteren i området en stund fremover. Territoriene langs fjorden er lange, så det er ellers ganske uforutsigbart hvor dyrene holder seg. Av og til dukker oteren opp mens du venter, og er du heldig, tar den turen på land. Her var det fint, blått kveldslys i tillegg.  Leikanger, Vestland, 30. januar 2024.

Olympus OM-1, M.Zuiko 300 mm f4, blender 4, lukkertid 1/50 sek, ISO 800

v

Inn for landing

Perfekt konstruert for undervannsfiske, men ikke for finmanøvrering i lufta. Utseendet røper ganske tydelig hva som er den største bøygen å kome gjennom i løpet av året for en fugl, og for de fleste av dem har det å gjøre med å skaffe mat. Tenk bare på vadefuglenes lange nebb, som er helt unødvendig for å få i seg overfloden av insekter på hekkeplassene, men som fuglene er helt avhengige av på mudderflatene langs kysten under trekket vår og høst. Lundefuglen er absolutt ikke noen akrobat i lufta, og det fører til at den ofte må gjøre både to og flere forsøk på å lande ved reirhullet før den lykkes med å avpasse fart og retning. Her er det full konsentrasjon!  Runde fuglefredingsområde, Møre og Romsdal, 26. april 2024.

Olympus OM-1, M.Zuiko 300 mm f4, blender 5,6, lukkertid 1/640 sek, ISO 800

v

Havørn med lundefugl

Trekk ikke forhastede konklusjoner, slik så mange gjør når det gjelder rovdyr! Lundefuglen i klørne på denne havørna ble drept av en ravn, og episoden ble observert av ørna som kom forbi akkurat da. Den satte etter ravnen, snappet til seg lundefuglen, og fløy vekk med den med ravnen i hælene en stund. Men etter at ravnen hadde fått utløp for frustrasjonen, skjønte den fort at den ikke kunne oppnå noe mer. Det ville være mye lettere å bare lande i lundekolonien og drepe en ny lundefugl. Og det gjorde den.  Runde fuglefredingsområde, Møre og Romsdal, 14. april 2025.

Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5 TC, brennvidde 400 mm, blender 4,5, lukkertid 1/2500 sek, ISO 800

v

Ravner

Og her er de, synderne. Ravn og kråke tar livet av uendelig mange flere sjøfugler i fuglefjellene og langs kysten enn havørna, og kan gjøre virkelig stygge innhogg i lokale bestander nå når menneskelige aktiviteter har redusert sjøfuglbestandene til små rester av det de engang var. Men fabelaktig fascinerende er de jo, disse svarte fuglene.  Runde fuglefredingsområde, Møre og Romsdal, 15. april 2025.

Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5 TC, brennvidde 306 mm, blender 4,5, lukkertid 1/2000 sek, ISO 400

v

Lavskrike

Når vi første er inne på kråkefugler, kan vi jo ta spranget til skogen og en annen art som alltid har hatt en spesiell tiltrekning for min del: Lavskrika. Fra indre Vestlandet er det et stykke til nærmeste område med rimelig sjanse til å treffe på lavskrike, som stort sett bare finnes i relativt gammel, tørr barskog. En enkel skogbakgrunn og dempet motlys får godt fram den “fluffy” fjærdrakten til denne noen ganger ganske tillitsfulle, men til gjengjeld ganske så rastløse fuglen.  Nord-Aurdal, Innlandet, 20. juni 2025.

Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5 TC, brennvidde 500 mm, blender 5,6, lukkertid 1/1000 sek, ISO 800

v

Morgentåke i skogen

Det er mange fordeler ved å bo på Vestlandet, men også noen ulemper rent fotomessig. En av dem er at tåke på disse kanter stort sett bare forekommer når det er gråvær og lavt skydekke, og ikke som et resultat av at jordoverflaten blir avkjølt i stille vær med klar himmel (strålingståke). Kombinasjonen tåke og sollys er derfor uhyre sjelden. Her har fenomenet oppstått i en gammel furuskog, og det dempede sollyset gir fin dybde i bildet.  Leikanger, Vestland, 19. januar 2025.

Olympus OM-1, Zuiko 12-40 mm f2,8, brennvidde 12 mm, blender 4,5, lukkertid 1/1000 sek, ISO 400

v

Hvitryggspett

Hvitryggspetten leter ofte etter insektlarver i den nedre delen av morkne, gamle trær, og er derfor oftere å finne nær bakken enn andre hakkespetter. I tillegg kan enkelte av dem være ganske tillitsfulle – dersom man altså skulle være så heldig å støte på en hvitryggspett i det hele tatt. Arten er så godt som utryddet på Østlandet, og kan nå regnes som en typisk vestlending. Bildet er tatt akkurat i det tidels sekundet fuglen speider rundt seg etter en hamrende salve mot trestammen, og morkne fliser er fremdeles i lufta. Litt flaks kommer godt med nå og da.  Leikanger, Vestland, 18. januar 2025.

Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5 TC, brennvidde 400 mm, blender 4,5, lukkertid 1/400 sek, ISO 1600

v

Løvmeis

Foringsplassen i skogen er grei å ty til når det ikke er tid til større utferder. Men ikke for det; det kan saktens gå med timevis eller for den del hele dagen uten mangel på fotomotiver. Fordelen med å lokke fuglene til deg er at du kan legge til rette med sitteplasser og lokkemat for å få bildene slik du ønsker (i alle fall i teorien). Og så er det bare å vente på det perfekte lyset…  Leikanger, Vestland, 25. november 2023.

Olympus OM-1, Zuiko 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 3,5, lukkertid 1/640 sek, ISO 800

v

Drikkende ekorn

Dette bildet er også tatt fra skjul, og viser hvor spennende belysning man kan oppnå i skogen – selv når sola skinner. Bildet er tatt utpå ettermiddagen, og sollyset kryper langs bakken og lager stadig nye motiver etter hvert som skygger og lysflekker flytter seg.  Søndre Land, Innlandet, 26. april 2025.

Olympus OM-1, Zuiko 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 158 mm, blender 3,4, lukkertid 1/800 sek, ISO 800

v

Ung hønsehauk

En ung hønsehauk har latt seg lokke ned ved et åte. En av mange fordeler ved å fotografere fra skjul er at det blir bedre tid til å forberede komposisjoner og utsnitt, samtidig som man er klar til å ta bilder nærmest på sekundet når kameraet står ferdig innstilt på et stativ. I andre sammenhenger har jo stativet nærmest gått helt ut av bruk, på grunn av stadig bedre bildestabilisering i kameraene.  Søndre Land, Innlandet, 26. april 2025.

Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5 TC, brennvidde 195 mm, blender 4,5, lukkertid 1/250 sek, ISO 800

v

Skogmus

Det er ikke alltid det skjer like mye spennede nytt ved foringsplassen, og da er det desto kjekkere med uventet besøk. Denne skogmusa er fullt klar over at det er farlig å gjøre noe så lett synlig som å klatre rundt på trestammer, og gjør unna turen fram til lokkematen (solsikkefrø) på raskeste måte. Jeg unngår stort sett å bruke blits, så her måtte lysfølsomheten til kameraet presses litt høyere enn vanlig for å få lukkertiden under et tusendels sekund. Musa tok turen flere ganger fram og tilbake når den først var i gang, slik at jeg fikk noen forsøk..  Leikanger, Vestland, 28. juni 2025.

Olympus OM-1, Zuiko 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 117 mm, blender 3,3, lukkertid 1/1250 sek, ISO 3200

v

Blåmeis

En blåmeis som studerer sitt eget speilbilde? Neppe, men litt vann å drikke frister nok. Det er mange måter å lokke til seg dyr og fugler på, og ikke alle er like enkle – men det betyr jo bare at det føles enda bedre når det faktisk lykkes. Størst sjanse for akkurat det er det nok i skogen, der man kan lokke til seg fotoobjektene uten at de føler seg spesielt eksponerte eller sårbare.  Leikanger, Vestland, 20. juli 2025.

Olympus OM-1, Zuiko 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 137 mm, blender 3,4, lukkertid 1/320 sek, ISO 800

v

Flaggspett

Et bilde fra den første sesongen med digital fotografering fra skjul i skogen – som viser at det er lyset, og ikke utstyret, som er det viktigste når man fotograferer.  Leikanger, Vestland, 31. januar 2009.

Olympus E-410, Zuiko 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 3,5, lukkertid 1/125 sek, ISO 200

v

Traner ved soloppgang

Vi begynte med en solnedgang, og da er det vel logisk å avslutte med en soloppgang… Her hadde jeg håpt på en soloppgang bak beitende traner, og naturen hjalp til litt ekstra ved å legge et skydekke like over horisonten slik at bakgrunnen ble en perfekt avtonet overgang fra gyllent rosa til fiolett. Jeg liker det enkelt, i alle fall på bilder.  Hornborgasjön naturreservat, Västergötland, Sverige, 30. mars 2025.

Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5 TC, brennvidde 500 mm, blender 5,6, lukkertid 1/40 sek, ISO 800

v

1.1.2026