Her har jeg plukket fram bilder der bakgrunnen enten er så enkel at hovedmotivet får all den fokus det måtte ønske, eller den er en viktig del av komposisjonen og bidrar til å fortelle noe om hovedmotivet. Vi begynner med det helt enkle.

v
Dompap

Dette bildet kunne vel egentlig være tatt når som helst på året, men solsikkefrøet i dompapens nebb røper vel at det er tatt om vinteren. Ellers er det bortimot så enkelt som det er mulig å få det, med en bakgrunn som ikke gir annen informasjon enn fargene. Den røde fargen, øyekontakten og den spesielle posituren er alt som tiltrekker seg oppmerksomhet i dette bildet. Og akkurat det er det fine med det. På grunn av den litt mørke bakgrunnen har jeg justert lysmålingen, for å unngå at fuglen skulle bli for lys.

Olympus E-30, ZD 50-200 mm, brennvidde 200 mm, blender 3,5, lukkertid 1/80 sekund, ISO 100, eksponeringskompensasjon -0,7 EV

v
Gråsisik

Vinteren kan gi mange forskjellige lysforhold i løpet av ganske kort tid. Dette bildet er tatt to og en halv time etter det forrige, i slutten av januar. Sola er i ferd med å gå ned, og farger bakgrunnen varmt gul. Her kan man ane at det er trestammer som utgjør bakgrunnen, og akkurat den lille ekstra informasjonen gir bildet et pluss i dette tilfellet – samtidig som det ikke virker forstyrrende.

Olympus E-30, ZD 50-200 mm, brennvidde 200 mm, blender 3,5, lukkertid 1/160 sekund, ISO 100, eksponeringskompensasjon -0,7 EV

v
Kjøttmeis

Skogen kan gi fine lyseffekter når sola står lavt og bare klarer å trenge gjennom flekkvis. Som det kan sees av gjenskinnet i kjøttmeisens øye henger sola bare såvidt over horisonten, og foruten å treffe fuglens hode lager solstrålene lysflekker i bakgrunnen. Fargene varierer fra det kjølig fiolette til den varme gulfargen i hovedmotivet, og tilogmed litt av det grønne fra den mosegrodde stubben går igjen i bakgrunnen. Stubben antyder et skogsmiljø, og de duse mørke og lyse partiene bekrefter det – uten at øyet distraheres av unødige detaljer.

Olympus E-30, ZD 50-200 mm, brennvidde 200 mm, blender 3,5, lukkertid 1/60 sekund, ISO 200, eksponeringskompensasjon -1,0 EV

v
Spettmeis

Tilsynelatende et kjølig vinterbilde med to varmt gule solflekker i skogen bak spettmeisa. Slike flekker forflytter og endrer seg forresten hele tiden, og sammen med hovedmotiver som knapt sitter stille er det en utfordring å få tatt bildene når lyset er på sitt aller fineste. Her er spettmeisen i full aktivitet, og den lille, lyse streken over hodet på den er ei flis av stubben den hakker på. Bildet er ellers tatt helt i slutten av mars, så veldig vinterlig er det ikke. Men klokka hadde akkurat passert seks om kvelden, så det er de aller siste strålene av vårsola som skaper de to “øynene” i bakgrunnen, samtidig som en blå himmel gir det kjølige lyset i skyggen. Lyset i bakgrunnen er forresten så svakt at eksponeringskompensasjon helt ned på minus 1,7 er tatt i bruk for å oppveie for den mørke bakgrunnen.

Olympus E-30, ZD 50-200 mm, brennvidde 200 mm, blender 3,5, lukkertid 1/125 sekund, ISO 200, eksponeringskompensasjon -1,7 EV

v
Spettmeis 2

Et helt annet og mer “sommerlig” spettmeisbilde, selv om det er tatt dagen etter det forrige. Selv midt på dagen (klokka er omtrent 11) kan det oppstå fine lyssituasjoner. Her får samtidig lys på bakgrunnen til høyre og på stubben det til å se ut som spettmeisa er truffet av en spotlight, og det er jo alltid effektfullt. Når det gjelder bakgrunnen, som vel skulle være hovedtemaet her, gir den store blenderåpningen med minimal dybdeskarphet bare en antydning av at det står trær i bakgrunnen. De ensartede fargene i for- og bakgrunn får dessuten den blå fargen til spettmeisa til å fremstå ekstra sterkt.

Olympus E-30, ZD 50-200 mm, brennvidde 200 mm, blender 3,5, lukkertid 1/800 sekund, ISO 200, eksponeringskompensasjon -1,0 EV

v
Stillits

Mens jeg satt og fotograferte spettmeiser og grønnfinker, dukket plutselig denne stillitsen opp midt i søkeren. Den første jeg har sett i Norge, og absolutt ikke hverdagskost på mine kanter. Tidsmessig er det tatt en halv time før det første spettmeisbildet ovenfor, men akkurat da stod sola slik til at det ikke var noen lysflekker i skogen bak. Samtidig vandret lyset over stubben slik at de svake solstrålene akkurat såvidt traff stillitsen. Det ble dermed en maksimalt enkel bakgrunn… Eksponeringskompensasjonen bruker jeg hele tiden mens jeg fotograferer; her er den på minus 1,3 trinn.

Olympus E-30, ZD 50-200 mm, brennvidde 200 mm, blender 3,5, lukkertid 1/250 sekund, ISO 200, eksponeringskompensasjon -1,3 EV

v
Blåveis

I fuglebildene over var det et poeng med så innholdsløse bakgrunner som mulig; men i dette bildet er derimot bakgrunnen en vesentlig ingrediens i bildet. Blåveis vokser gjerne i skogkanter, og blomstrer om våren før løvtaket slutter seg og skygger ut skogbunnen. Der deler blåveisen plassen med gammelt løv og nedfalne greiner, og restene av den vegetasjonen som tok over utpå sommeren året før. Slikt kan naturlig nok bli svært rotete reint bildemessig, men med litt leting kan man være heldig og finne bakgrunner som denne, i en ensartet fargetone som gjør at grønne blad og blå blomster framheves og isoleres. Fokus i bildet er på de to-tre øverste blomstene, med hjelpsomme ledelinjer i de to trebitene som møtes øverst. Fordi den nesten ensfargede “bakgrunnen” står i så fin kontrast mot hovedmotivet, fungerer det greit med god dybdeskarphet i dette tilfellet.

Olympus E-30, ZD 14-54 mm, brennvidde 19 mm, blender 7,1, lukkertid 1/10 sekund, ISO 100, eksponeringskompensasjon -0,7 EV

v
Blåveis i sol

Et forsøk på å ta bilder parallelt med bakken for å vise mer av omgivelsene kan lett bli rotete i et slikt miljø, fordi det er så mange gamle strå og annet som trekker oppmerksomheten vekk fra hovedmotivet. Her ville jeg ha med skogen i bakgrunnen og litt av himmelen, og har lett rundt etter en passende vinkel for å få med minst mulig rusk og flest mulig av blomstene i samme plan. Da blir mest mulig av hovedmotivet skarpt uten at man må blende ned for mye. I dette tilfellet var det sol, og skyggene bidrar med kontraster som bryter opp bildet og gjør det litt rotete og urolig. I solskinn får dessuten blåveisen en fiolett farge. For å få fram den blå fargen bedre, ville jeg ta bildet i skygge, og resultatet kan du se under.

Olympus E-30, ZD 14-54 mm, brennvidde 27 mm, blender 6,3, lukkertid 1/200 sekund, ISO 100, eksponeringskompensasjon -0,3 EV

v
Blåveis i skygge

Dette bildet er tatt like etter det forrige, og den eneste forskjellen er at det står en person og skygger for blomstene. Ellers er teknikken den samme, bortsett fra at lukkertida er redusert fra 1/200 til 1/60 sekund og at behovet for litt eksponeringskompensasjon er borte. Blåveisene har helt endret farge i skyggen, selv om hvitbalansen er identisk på de to bildene (6000 K, som jeg bruker som standard). Ved siden av at blomstene har blitt blå og at forstyrrende skygger er borte, er den viktigste forskjellen at den solbelyste bakgrunnen er nesten to trinn lysere eksponert enn på det øverste bildet. Dermed vaskes mange av de litt forstyrrende elementene ut, og bakgrunnen blir roligere.

Olympus E-30, ZD 14-54 mm, brennvidde 27 mm, blender 6,3, lukkertid 1/60 sekund, ISO 100

v
Vårkål 1

I april blomstrer teppet av vårkål i bakkene, og her har jeg prøvd å få fram hvordan det arter seg mellom de gamle pæretrærne ved Sognefjorden. Blomsterteppet gir ikke plass for mange forstyrrende strå og visne blad, så her er det kjørt på med en relativt liten blender for å få mest mulig skarphet gjennom bildet. Men jeg har ikke gått lenger enn til blender 11, for å skille vårkålen i alle fall litt ut fra bakgrunnen.

Olympus E-30, ZD 9-18 mm, brennvidde 9 mm, blender 11, lukkertid 1/100 sekund, ISO 100, eksponeringskompensasjon -0,3 EV

v
Vårkål 2

En helt annen tilnærming i dette bildet, her er det blomstene og ikke miljøet som er i fokus. At vårkål kan dekke bakken i tette tepper kommer likevel greit fram, på samme måte som at fri sikt mot himmelen er sentralt for disse plantene som blomstrer om våren før trærnes bladverk er på plass. Her er vidvinkelen byttet ut med et teleobjektiv, og lyset er vesentlig for resultatet. Som vanlig i skogsmiljø varierer lyset kontinuerlig etter hvert som skyggene glir over bakken, og i dette tilfellet ventet jeg på at den høye blomsten i forgrunnen skulle få sollyset på seg, mens den rett bak måtte være i skyggen for å gi litt dybde i bildet. Den lange brennvidden visker ut både forgrunn og bakgrunn, og gir fine grønne og blå fargetoner.

Olympus E-30, ZD 50-200 mm, brennvidde 200 mm, blender 7,1, lukkertid 1/160 sekund, ISO 100, eksponeringskompensasjon -0,3 EV

Tilbake til fototekniske sider

20.6.2014