Bilder fra 2024
Flytting av nettsiden til nytt format har tatt mye tid det siste året og vel så det, og gitt lite plass for å lage nytt stoff. Men nå er ting snart i rute igjen, og omsider har det blitt tid til å se på nye bilder. Skjønt helt nye er de ikke alle sammen, og noen av bildene i den årsgjennomgangen som følger her har rukket å bli to år gamle. 2024 ble et spesielt år når det gjelder fotoutstyr, ettersom mye av det jeg hadde ble stjålet fra en leiebil i Spania, og ettersom det ikke var helt enkelt å få tak i nytt teleobjektiv på grunn av stor etterspørsel i markedet, endte jeg opp med et objektiv jeg ikke egentlig hadde tenkt så mye på å anskaffe – men har ikke angret på det kjøpet etterpå.
Nytt utstyr har ført til enda mer fokus på dyr og fugler, og i ettertid har jeg mang en gang lurt på hvordan vi klarte å få tatt bilder i det hele tatt før i tiden – i alle fall dersom vi går så langt tilbake at en 300 mm med seks ganger forstørrelse ble regnet som en lang tele, og autofokus knapt var oppfunnet ennå…
v
v
v
Januar: Oter
Det er en del oter langs Sognefjorden, men ettersom mye av fjæresonen er ganske bratt – og dermed smal – med lite plass for det fiskerike tangbeltet, har de gjerne ganske store territorier. Så man må ha litt flaks for å støte på dem. Dette bildet er fra en kveld i januar, og oteren svømmer i overflaten akkurat slik at den ikke bryter den for anledningen veldig rolige vannflaten.
Olympus OM-1, M.Zuiko 300 mm f4, blender 4, lukkertid 1/200 sekund, ISO 1600, eksponeringskompensasjon EV -0,3
v
v
v
Januar: Mor og barn
Bildene over er tatt bare en snau halvtime før solnedgang, så lukkertidene ble ikke allverdens selv med litt ekstra ISO. Da kom det godt med at oterne hadde kursen mot land akkurat der jeg stod, slik at det kunne bli litt mindre aktivitet og litt mer posering. Antagelig dreide det seg om mor og barn, for selv om de to var av omtrent samme størrelse var den ene klart mer aktiv og “barnslig” enn den andre. Oteren kan få unger hele året, så selv om den ikke er spesielt sosialt anlagt kan man likevel støte på to eller tre-fire otere sammen rett som det er.
Olympus OM-1, M.Zuiko 300 mm f4, blender 4, lukkertid 1/125 sekund, ISO 1600, eksponeringskompensasjon EV -0,3
v
v
v
Januar: Oter
Dette bildet er tatt to dager senere, på samme sted som over, og en halv time etter solnedgang. For å få mor oter til å holde seg i ro et øyeblikk prøvde jeg å herme etter ungenes plystring. Det var ikke særlig vellykket, men hun satt i alle fall rolig et par sekunder. Godt da å ha god bildestabilisering i kameraet, for å bruke stativ når man fotograferer oter er ikke alltid så enkelt.
Det kan bli et ganske fint lys om kvelden når himmelen er klar og skyfri, selv etter solnedgang.
Olympus OM-1, M.Zuiko 300 mm f4, blender 4, lukkertid 1/50 sekund, ISO 800, eksponeringskompensasjon EV -0,3
v
v
v
Januar: Otere
Den ene oteren kunne sees under vannet et langt stykke bortover langs stranda, og jeg fikk tatt bildet akkurat da den dukket opp. At den andre oteren da kom padlende i full fart inn fra siden var ikke noe minus for komposisjonens del. Og så gjør det jo mye for bildet at det var helt vindstille denne kvelden, slik at vannflaten var uten andre krusninger enn dem oterne laget selv.
Olympus OM-1, M.Zuiko 300 mm f4, blender 4, lukkertid 1/500 sekund, ISO 800, eksponeringskompensasjon EV -0,7
v
v
v
Februar: Kjøttmeis
Tidlig formiddagslys i slutten av februar, en dag med perfekt lys for fotografering i skogen: Lett skydekke som gir mykt lys, men likevel tillater sola å slippe gjennom akkurat såpass mye at den kan lage litt skygger som gir motivet et snev av tredimensjonalitet. Mens bakgrunnen ligger i halvmørke og antyder at det er skog det dreier seg om.
Olympus OM-1, Zuiko digital 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 3,5, lukkertid 1/1600 sekund, ISO 200, eksponeringskompensasjon EV -1,7
v
v
v
Mars: Is og mose
Også her er fremhever en mørk bakgrunn hovedmotivet; en liten issvull som strever med å overleve i det skyggefulle hulrommet under en trerot. Mosen på sin side gir en frodig grønn kontrast til de abstrakte mønstrene i isen.
Olympus OM-1, M.Zuiko 300 mm f4, blender 4, lukkertid 1/500 sekund, ISO 400, eksponeringskompensasjon EV -1,0
v
v
v
Mars: Alhambra
Ikke akkurat et naturbilde, men ikke så langt unna – og så er det tatt med mobiltelefon, noe jeg ikke gjør så ofte. Bildet viser et ganske organisk stykke arkitektur i det mauriske palasset Alhambra i Granada, dit vi var på vei da fotoutstyret mitt ble stjålet etter bare noen timer i Spania. Ganske deprimerende å gå rundt i denne åpenbaringen av et bygningskompleks med bare en mobiltelefon. Bildet viser taket i et rom som det antagelig tok flere hundretusener hammerslag å meisle ut da det ble bygd for 800 år siden. Som den novisen jeg er med mobilkameraet, trodde jeg at det holdt å stille inn én gang for alle at bildene skulle tas i raw-format, men dengang ei. Den innstillingen må man gjøre for hvert enkelt bilde, så jeg vandret gjennom et av verdens underverker og tok jpeg-bilder! Nesten like deprimerende å finne ut etterpå, som å få kamerautstyret stjålet…
OnePlus 9, OnePlus 3,5 mm f2,2, blender 2,2, lukkertid 1/50 sekund, ISO 800, eksponeringskompensasjon EV -1,0
v
v
v
Mars: El Rocio
Et annet mobilbilde, fra “hestebyen” El Rocio som ligger ved selveste Marismas del Guadalquivir, et av de viktigste våtmarksområdene i Europa. Nattehimmelen speiler seg i en stor vannpytt. Fuglebilder ble det ikke, men etter at jeg klarte å få tatt bildene som raw-filer ble faktisk mobilbildene forbausende bra. Det er ikke mulig å se forskjell på de små bildene på denne nettsiden, men kvalitetsforskjellen mellom jpeg-filer (som det forrige bildet) og raw-filer som denne er ganske enorm når man ser nærmere på detaljene. Man slipper de voldsomt overdrevne kontraststrukturene i jpeg-filene (som skal gi et skarpest mulig bilde på mobilskjermen).
OnePlus 9, OnePlus 6,1 mm f1,8, blender 1,9, lukkertid 1/50 sekund, ISO 1250
v
v
v
April: Tjeldepar
En tjeld kommer inn for landing, men såpass tidlig i hekkesesongen er ikke tjeldeparet helt innkjørte med hverandre ennå. Det ble derfor noen støttesteg både hit og dit da den litt trange landingsstripen viste seg å utfordre komfortsonen for begge to. Men noen runder med skrik og skrål og parallellflyging langs strandkanten ordnet nok det meste. Tjelden er en fugl som av og til kan vise seg ganske samarbeidsvillig, selv om det er høyst varierende. Her satt jeg halvveis i skjul bak en stein.
Olympus OM-1, Zuiko digital 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 3,5, lukkertid 1/1000 sekund, ISO 800, eksponeringskompensasjon EV -o,3
v
v
v
April: Spettmeis
Spettmeisa er en temperamentsfull liten fugl som ofte kan være nysgjerrig og dermed ikke spesielt vanskelig å komme inn på – eller kanskje er det rettere å si at den ofte kan finne på å stikke bortom for å inspisere oss dersom den har tid å sette av til slikt. Her sitter en av dem og ser ut sitt neste mål på en knudrete gammel stubbe med et like knudrete, mosekledd tre i bakgrunnen. Enkelt og opplysende, uten alle de forstyrrende elementene som ofte følger med det å fotografere i skogen.
Olympus OM-1, Zuiko digital 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 3,5, lukkertid 1/2500 sekund, ISO 800, eksponeringskompensasjon EV -1,3
v
v
v
April: Lunde
En annen karismatisk art som det er lett å la seg fascinere av, og her ser vi rett inn i en viktig forklaring på akkurat det: Det nesten menneskelige blikket, rammet inn av et utseende litt utenom det vanlige. Posituren og blikkontakten er det viktigste i dette bildet, men uten det myke lyset hadde det selfølgelig ikke fungert. Svarthvite fugler lar seg rett og slett ikke avbilde på skapelig vis i solskinn!
Olympus OM-1, M.Zuiko 300 mm f4, blender 5,6, lukkertid 1/800 sekund, ISO 800, eksponeringskompensasjon EV -0,7
v
v
v
April: Lunde
En lundefugl kommer inn for landing utpå kvelden, slik de pleier å gjøre det om våren, i innledningen til hekketida. Lyset er nesten litt hardt, men likevel gyllent og mykt nok til at detaljene kommer fram. Et slik bilde der fuglen kommer inn for landing sett rett forfra kan bare tas med en lang tele; ellers vil du være for nær til at fuglen klarer å gjennomføre en vellykket landing. Det er selvfølgelig også en stor fordel med fuglefokus, i alle fall dersom man tar utgangspunkt i min egen suksessrate før og etter: Knapt eksisterende, kontra rundt tre fjerdedeler skarpe bilder. Det største problemet nå er å holde fuglene i søkeren der de kommer susende i full fart og håper det beste.
Olympus OM-1, M.Zuiko 300 mm f4, blender 5,6, lukkertid 1/640 sekund, ISO 800, eksponeringskompensasjon EV -2,0
v
v
v
April: Lunde
Når man skal lete seg fram til rett reirhull etter en vinter på havet, kan det stundom bli behov for å markere territorium. På dette bildet av lunden i truepositur sees også mothakene lundefuglen har i ganen, som hjelper dem å praktisere kunsten å holde på plass fangede småfisk slik at de kan fortsette å fange nye uten å miste dem de allerede har i nebbet. Bildet er et lite utsnitt av et helportrett, og viser detaljnivået man kan oppnå med en “liten” 4/3 sensor, et godt teleobjektiv og DxO PhotoLab.
Olympus OM-1, M.Zuiko 300 mm f4, blender 4, lukkertid 1/1250 sekund, ISO 1600, eksponeringskompensasjon EV -0,7
v
v
v
April: Goksøyrfjøra
Goksøyr er stedet på Runde der så godt som all ferdsel opp på fjellet starter, og der campingplassen på øya ligger. Utsikten er mot nordøst, og når man er helt i slutten av april er det i den retningen sola stiger av havet om morgenen. På bildet har den allerede kommet et stykke, og klokka er ti på seks.
Olympus OM-1, M.Zuiko 12-40 mm f2,8 II, blender 5,6, lukkertid 1/1600 sekund, ISO 500, eksponeringskompensasjon EV -1,7
v
v
v
April: Vingestrekk
Enkeltbekkasin på Runde. Dette er ikke en enkel fugl å få bilder av, og før jeg møtte på dette eksemplaret hadde jeg ingen bilder av arten i det hele tatt. En fin illustrasjon av det som kanskje mest av alt gjør naturfotografering så spennende: Man vet aldri hva som kan dukke opp. I dette tilfellet tok det meg drøyt 40 år før jeg kom over min første samarbeidsvillige enkeltbekkasin, som altså ikke bare tok til vingene og forsvant. Det i seg selv er jo spesielt nok, men denne var såpass tillitsfull at da jeg hadde lagt meg ned i gresset på passende avstand, så den ikke ut til å bry seg om meg i det hele tatt! Kanskje går det 40 år til neste gang, men man vet aldri – og jo oftere man er ute, jo mer øker sjansene…
Olympus OM-1, M.Zuiko 300 mm f4, blender 4, lukkertid 1/4000 sekund, ISO 400, eksponeringskompensasjon EV -1,0
v
v
v
April: Voksen havørn
På grunn av kunnskapsmangelen om natur og økologi i gamle dager, ble det i 1845 innført skuddpremie på alt med klør eller krokete nebb i Norge. I løpet av det første året ble det drept litt over 1000 “ørn”, og på det meste ble det utbetalt premie for drap på 4620 ørn (i 1851). Jegerne så ikke forskjell på havørn og kongeørn den gangen heller, og det gikk fort nedom med begge artene. Havørna var utryddet sør for Sognefjorden da man så sent som i 1968 omsider vedtok å frede begge ørneartene. Havørna hadde da også forsvunnet fra Runde, og det er bare et titalls år siden den begynte å hekke der igjen. Havørnas tilbakekomst er en av de få suksesshistoriene i norsk naturvern, men typisk nok lever de gamle holdningene i beste velgående: de fleste jegere tror fremdeles at rovdyr kan utrydde sitt eget næringsgrunnlag…!
Olympus OM-1, M.Zuiko 300 mm f4, blender 4, lukkertid 1/2500 sekund, ISO 400, eksponeringskompensasjon EV -1,0
v
v
v
April: Lundefugler
Det blir fort til at man tar en del bilder når man kommer til Runde, og fordelen med å dra dit om våren er at det er (litt) mindre folk der da, og ikke minst at lyset ofte er bedre enn midt på sommeren. Med “bedre” mener jeg ikke at du får mer lys og kortere lukkertider, men at lyset er litt mykere, og at man ikke trenger sitte oppe til midnatt for å få det mildere kveldslyset. I mars og april kommer lundene inn fra sjøen utpå kvelden, og samles ved hekkeplassene for å gjøre i stand reirgangene i gressbakkene og styrke parbåndene – som dette paret driver med.
Olympus OM-1, M.Zuiko 300 mm f4, blender 4, lukkertid 1/1600 sekund, ISO 800, eksponeringskompensasjon EV -1,3
v
v
v
Mai: Havørn
I vinterhalvåret kan det samle seg ganske mange unge havørner ved Runde, men utpå våren er de voksne territorielle fuglene på plass. Denne kom seilende forbi lundeura utpå kvelden, i perfekt lys fra en synkende sol bak et tynt skylag.
Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, brennvidde 400 mm, blender 4,5, lukkertid 1/6400 sekund, ISO 800, eksponeringskompensasjon EV -1,3
v
v
v
Mai: Gluttsnipe
Runde på Sunnmørskysten og Fokstumyra på Dovre var de to store fuglelokalitetene da jeg begynte å fotografere i forrige århundre. Begge er bare skygger av seg selv nå i forhold til den gangen, men på Dovre har det vært tegn til bedring de siste årene. Både grønnstilk og brushane har vist seg på Fokstumyra igjen, og noen år har det vært tendenser til gamle tilstander for blåstrupe og gulerle. Denne gluttsnipa på en gjerdestolpe er fotografert et lite stykke unna Fokstumyra.
Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, brennvidde 500 mm, blender 5,6, lukkertid 1/4000 sekund, ISO 8400, eksponeringskompensasjon EV -1,3
v
v
v
Mai: Mogop
Mogopen er en av de mest iøyenfallende vårblomstene i fjellet, og på Dovre er det stedvis mange av dem. Men som på andre steder med hyttefolk kan de forsvinne kjapt; enkelte synes det er greit å snauplukke mogopheiene og la blomstene visne i vaser på hytta.
Det blir ofte litt “uryddige”omgivelser på mogopbilder, på grunn av vissent gress og plantedeler. Her var det ikke mulig å bøte på dette ved å bruke den aller lengste brennvidden, så i stedet ble kameraet lagt på bakken for å la vegetasjonen danne et uskarpt slør rundt blomstene. Det fungerer mest effektivt når det ikke er direkte sol.
Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5 , brennvidde 195 mm, blender 4,5, lukkertid 1/540 sekund, ISO 400, eksponeringskompensasjon EV -1,0
v
v
v
Juni: Spennende saker
Det har blitt juni, og sommeren har eksplodert i lavlandet. Her sitter en voksen spettmeis med to av ungene sine og viser fram interessante greier. Som ganske sikkert har med mat å gjøre. Lyset er, som så ofte ellers på disse sidene, filtrert gjennom et lett skydekke (og i dette tilfellet også gjennom trekronene) slik at skyggene blir myke.
Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, brennvidde 178 mm, blender 4,5, lukkertid 1/320 sekund, ISO 800, eksponeringskompensasjon EV -1,3
v
v
v
Juni: Dårlige naboer
Under telling av hekkende toppskarver i steinura på en holme dukket denne havørna opp for å be oss forsvinne så raskt som mulig, for på holmen lå et ørnereir med to snart flygedyktige unger. Aktiviteten lokket til seg et svartbakpar fra nabolaget, og ørn og svartbak har ikke så mye til overs for hverandre. Bildet viser hvor stor svartbaken egentlig er; selv om den bare veier knapt halvparten av havørna, har den likevel et vingespenn på 1,7 meter mot havørnhannens litt over 2 meter. Alle måser misliker havørna og sier fra om det, men svartbaken er stor nok til å snakke med store bokstaver.
Olympus OM-1, Zuiko digital 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 5, lukkertid 1/5000 sekund, ISO 400, eksponeringskompensasjon EV -0,3
v
v
v
Juni: Horndykkerpar
Horndykkere finnes ikke på mine kanter, så dette bildet er fra Innlandet. Noen hadde skyflet grus ut i et fint fuglevann og plassert en benk på grusvollen, noe som jo er ytterst beklagelig, men det åpnet i det minste for å komme så langt ned mot vannflaten med kameraet som det er mulig før vannet renner inn i solblenderen. Horndykkerparet lå og pusset fjærene på ikke altfor lang avstand, og bildet er tatt med 20 gangers forstørrelse (tilsvarer 1000 mm brennvidde i fullformat).
Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, brennvidde 500 mm, blender 5,6, lukkertid 1/800 sekund, ISO 800, eksponeringskompensasjon EV -1,0
v
v
v
Juni: Overflod
Et annet horndykkerpar i samme vann som over. Klokka nærmer seg ni på kvelden, og sola lyser opp insektene på og over vannflaten. Den mørke bakgrunnen er avgjørende for at det rike insektlivet skal synes, og med mørk bakgrunn må eksponeringen langt ned på minussiden. I tillegg til at kameraet var justert til en eksponheringskompensasjon på minus 1,7 trinn, måtte det justeres enda litt mørkere i etterbehandlingen.
Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, brennvidde 500 mm, blender 5,6, lukkertid 1/640 sekund, ISO 800, eksponeringskompensasjon EV -1,7
v
v
v
Juni: Vanlig metalløyenstikker
Denne grønnmetalliske øyenstikkeren (Somatochlora metallica) dukker av og til opp langs vannkanten av større, vegetasjonsrike vann. Den patruljerer ofte med litt mer fart enn de større øyenstikkerne, men akkurat dette eksemplaret tok seg litt tid under inspeksjonen av fremmedlegemer i vannkanten. Ting måtte likevel skje fort, og det var ikke tid til å justere eksponeringen. Som du ser under, stod den på minus 1,0 – men det var det ingen grunn til her, så bildet måtte gjøres lysere i etterbehandlingen.
Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, brennvidde 400 mm, blender 4,5, lukkertid 1/2500 sekund, ISO 400, eksponeringskompensasjon EV -1,0
v
v
v
Juni: Skogmus
Det er lite aktivitet ved ved foringsplassen i juni, og da er det desto kjekkere med uventet besøk. Denne skogmusa er fullt klar over at det er farlig å gjøre noe så lett synlig som å klatre rundt på trestammer, og gjør unna turen fram til lokkematen (solsikkefrø) på raskeste måte. Jeg unngår stort sett å bruke blits, så her måtte lysfølsomheten til kameraet presses litt høyere enn vanlig for å få lukkertiden under et tusendels sekund. Musa tok turen flere ganger fram og tilbake når den først var i gang, slik at jeg fikk noen forsøk..
Olympus OM-1, Zuiko digital 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 117 mm, blender 3,3, lukkertid 1/1250 sekund, ISO 3200, eksponeringskompensasjon EV -2,0
v
v
v
Juni: Blåvinget vannymfe og vannløperpar
Jeg bor i den delen av Norge som har den mest varierte naturen, i alle fall i teorien: Botanikerne deler inn naturen i vegetasjonsøkologiske regioner basert på utbredelsen av vegetasjon fra sør til nord og fra fjære til fjell, og av slike fins det 26 i hele landet, med 22 av dem i Sogn og Fjordane. Til sammenligning er det 17 vegetasjonsøkologiske regioner i hele Sverige, 10 i Finland, og 2 (to) i Danmark! Dessverre hjelper ikke dette uten videre på artsmangfoldet, fordi det er så veldig mange flere arter i de varme regionene enn i de alpine og kjølige. Den blåvingede vannymfen (Calopteryx virgo) finner man for eksempel ikke på mine kanter. Dette og de 10 neste bildene er fra Danmark, og som man ser fungerer fuglefokus fint på flygende insekter også der…
Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, brennvidde 400 mm, blender 4,5, lukkertid 1/4000 sekund, ISO 800, eksponeringskompensasjon EV -1,3
v
v
v
Juni: Heipiplerke
“Mitt” Danmark er en øy i det sydfynske øhav, noe som betyr at det er artsrik kyst med grunne farvann til alle kanter. Det som er litt verre å forklare, er alt livet i det heftig oppdyrkede innlandet også. Nå er nok ikke landbruket på øya av det aller mest effektive, men består av småeiendommer med gamle løvtrær og annet som får vokse fritt langs eiendomsgrensene (“levende hegn”, som danskene kaller det), og at det er gjennomført flere vellykkede naturrestaureringsprosjekter i stor og liten skala. Gjenskapingen av en tidligere innsjø tiltrakk øyeblikkelig like mange ender, gjess, svaner og dykkere som det finnes hekkende i hele Vestland fylke – eller slik virket det i alle fall. Heipiplerka er ikke uvanlig hos oss heller, men på øya trenger du bare gå litt ut i terrenget for å komme over dem. Det er nesten litt irriterende at det skal være slik i et av landene i verden med minst natur i behold. Men det bidrar jo at de små arealene som finnes, har jordsmonn og berggrunn som de fleste arter liker…
Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, brennvidde 400 mm, blender 4,5, lukkertid 1/800 sekund, ISO 800, eksponeringskompensasjon EV -0,3
v
v
v
Juni: Solnedgang
Sola synker i havet litt før klokka ti den siste dagen i juni. Det er svært grunt her, og sandbankene flytter seg hele tiden, slik at båttrafikken må følge utgravde renner mellom øyene. Ikke noe rom for den hodeløse småbåttrafikken som preger kysten her hjemme, med andre ord. Bare fred og ro og lydene av sandlo og terner.
Olympus OM-1, M.Zuiko 12-40 mm f2,8 II, brennvidde 12 mm, blender 4,5, lukkertid 1/250 sekund, ISO 200, eksponeringskompensasjon EV -0,7
v
v
v
Juli: Tornirisk
På en flat øy ute i havet kan været skifte raskt, alt etter hva vinden drar med seg fra de ulike himmelretningene. Fordelen med det er selvsagt et varierende skydekke som ofte gir perfekt lys til artsbilder, inkludert de litt dysterblå bakgrunnene som passer så fint til det meste. Som det røde på denne torniriskhannen.
Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, brennvidde 400 mm, blender 4,5, lukkertid 1/1250 sekund, ISO 800, eksponeringskompensasjon EV -0,7
v
v
v
Juli: Kulturlandskap med fugleflokk
En fugleflokk er i ferd med å slå seg ned i et vindblåst tre. Kveldssola får slippe til mellom jagende skyer og får kornåkeren i bakgrunnen til å lyse opp, mens den fuktige beitemarka i forgrunnen ligger mer i skyggen. Klassisk lyssetting for å få dybde i landskapsbildene.
Olympus OM-1, M.Zuiko 12-40 mm f2,8 II, brennvidde 25 mm, blender 7,1, lukkertid 1/1250 sekund, ISO 200, eksponeringskompensasjon EV -1,0
v
v
v
Juli: Hegre
Av en eller annen grunn er det mye mer småfisk i danske enn i norske kystfarvann, og hegra er et vanlig syn langs strendene. Den flyr også langsomt nok til at det er mulig å komponere bildet i søkeren mens du tar bilder.
Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, brennvidde 335 mm, blender 5,6, lukkertid 1/5000 sekund, ISO 400, eksponeringskompensasjon EV -1,7
v
v
v
Juli: Hegre
Her har hegra fått opp beina og trukket inn halsen, og ellers komprimert seg såpass mye at bildet kan beskjæres litt.
Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, brennvidde 335 mm, blender 5,6, lukkertid 1/5000 sekund, ISO 400, eksponeringskompensasjon EV -1,7
v
v
v
Juli: Hettemåse
Langgrunne sjøområder er høyproduktive farvann med mye yngel og ungfisk, og fugleaktivitet året rundt. Der det er grunt, kan man heller ikke ha oppdrettsanlegg liggende – både fordi det ikke er plass, og fordi de enorme utslippene av avføring ville blitt altfor synlige. Helsetilstanden i dansk kystvann er derfor mye bedre enn det norske. Her er en hettemåse på vei opp etter et stupdykk; legg merke til vannet som renner ned fra ryggen, mens fjærene under er tilsynelatende helt tørre og upåvirkede.
Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, brennvidde 400 mm, blender 4,5, lukkertid 1/8000 sekund, ISO 400, eksponeringskompensasjon EV -1,7
v
v
v
Juli: Rødnebbterne
Ternene er hakket mer spesialiserte dykkere enn hettemåsen, og her har det blitt treff: En rødnebbterne bryter overflaten med en liten sildefisk den har vært nede og skaffet seg. Her kreves det svært korte lukkertider og godt lys, men godt lys er det som regel når ternene driver med stupdykking etter fisk. At de kan fiske med hell i så urolig vann som dette kom likevel som en overraskelse; treffprosenten var svært høy, sikkert rundt 20-30.
Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, brennvidde 400 mm, blender 4,5, lukkertid 1/5000 sekund, ISO 400, eksponeringskompensasjon EV -1,3
v
v
v
Juli: Rødnebbterne
Vanndråpene lager små kunstverk når de fryses rundt fuglen i mindre enn et tusendels sekund. Også her ser vi hvordan vannet renner nedover rygg og stjert fra vingene. Denne terna har imidlertid vært under så mange ganger at de vannavstøtende fjærene begynner å se litt våte ut på brystet. Snart på tide med en liten tørk…
Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, brennvidde 400 mm, blender 4,5, lukkertid 1/5000 sekund, ISO 400, eksponeringskompensasjon EV -1,3
v
v
v
Juli: Rødnebbterne
En annen form for ternefiske, på vann som bare er noen centimeter dypt. Ternene flyr så lavt over vannflaten at de bare behøver stikke hodet under for å snappe til seg frittlevende børstemakk. Disse er stort sett av slekten Nereis, og lever som rovdyr på bunnen (og altså ikke nede i bunnen, slik som den vanlige fjæremakken).
Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, brennvidde 400 mm, blender 4,5, lukkertid 1/8000 sekund, ISO 400, eksponeringskompensasjon EV -1,0
v
v
v
Juli: Måltrost
Fotografering fra skjul i skogen er alltid spennende, blant annet fordi lyset stadig skifter. Skygger kommer og går, solflekker oppstår og forsvinner. Av og til må man bare gi seg over av beundring over hva sollys filtrert gjennom greiner og bladverk kan forårsake av kreativ lyssetting. Dessverre er det ikke alltid noen på scenen når dette skjer, men i dette tilfellet dukket en ung måltrost opp akkurat i rette øyeblikk.
Olympus OM-1, Zuiko digital 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 112 mm, blender 3,3, lukkertid 1/1000 sekund, ISO 1600, eksponeringskompensasjon EV -2,3
v
v
v
Juli: Spurvehauk
Juli er tiden for skrikende, nyutfløyne rovfuglunger både i skogen og på fjellet. Denne røpte seg ganske ettertrykkelig gjennom standhaftige tiggelyder, og var nok i siste stadium av avvenningen. Snart skulle det bli blodig alvor…
Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, brennvidde 335 mm, blender 4,5, lukkertid 1/1250 sekund, ISO 800
v
v
v
August: Kjøttmeis med speilbilde
En ung kjøttmeis har tatt turen til en dam for å bade, men omgivelsene er tydeligvis fremdeles litt fremmedartede og må utforskes. Basert på det jeg har sett ved denne dammen er voksne meiser svært tilbakeholdne med badingen; de har vel ikke tid til denslags. Meiseunger av året var derimot nedom rett som det var, så enten begynner ikke meisene å stresse før de er voksne, eller så klør det ganske enkelt mye av fjær som vokser…
Olympus OM-1, Zuiko digital 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 101 mm, blender 3,2, lukkertid 1/400 sekund, ISO 400, eksponeringskompensasjon EV -1,7
v
v
v
September: Sandløper
Et raskt besøk ved Sandvesanden på Karmøy i begynnelsen av september viste at trekket av unge sandløpere var i god gang. Arten er høyarktisk og hekker ikke i Norge, med unntak for en liten bestand på Svalbard. Bildet forklarer navnet ganske greit; legg merke til avstanden mellom fotavtrykkene, som viser at fuglen løper med ganske stor fart. Og løpingen foregår langs bølgekanten på finkornede sandstrender, ut og inn etter som bølgene slår, mens de plukker opp spiselige småting som vannet legger igjen. På dette bildet er sporene en viktig del av innholdet, og forklarer den noe midstilte plasseringen av fuglen i et såpass avlangt bilde.
Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, brennvidde 213 mm, blender 4,5, lukkertid 1/2000 sekund, ISO 800, eksponeringskompensasjon EV -0,3
v
v
v
September: Sandløper
Sandløperne som kommer trekkende nedover kysten i september er i stor grad ungfugler som er klekt samme år, og som har ingen eller svært liten erfaring med mennesker. De kan derfor være ganske tillitsfulle, i alle fall dersom man gjør minst mulig av seg. Jeg satte meg inntil et høyt svaberg og lot fuglene komme til meg, tok bilder når de sprang forbi, og satt ellers bare og ventet til de nådde enden av stranda og kom springende tilbake langs vannkanten. Her er det muligheter for enkle bilder med fiffige komposisjoner som inkluderer speilbilder og diagonaler av vann i bevegelse.
Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, brennvidde 400 mm, blender 4,5, lukkertid 1/1600 sekund, ISO 800, eksponeringskompensasjon EV -0,3
v
v
v
September: Sandløper
Noen individer tok ting litt mer med ro og sprang ikke ute foran bølgekanten, men nøyde seg med å småjogge inne på sanden. Som det fremgår av bildet var sanden ganske homogen, så når sandløperen plutselig stopper og hugger nebbet tre cm ned i sanden er det nærliggende å tro at de jakter med hørselen, slik mange andre fugler gjør. Eller de er mestere i å se bittesmå bevegelser i sandoverflaten. Eller de stikker bare nebbet ned i sanden på måfå og håper det beste. Det kan jo lykkes, dersom det er veldig mange beboere nedi der.
Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, brennvidde 367 mm, blender 4,5, lukkertid 1/1000 sekund, ISO 800, eksponeringskompensasjon EV -0,3
v
v
v
September: Nøttekråke
Granplantingen på Vestlandet har ført til mye elendighet og enorme naturødeleggelser, men noen få arter har hatt nytte av de ellers ganske livløse plantefeltene. Nøttekråka er en av disse artene, og den har blitt svært mye vanligere på Vestlandet de siste tiårene. Favorittmaten er hasselnøtter, men disse finnes i begrenset omfang og er tilgjengelige som ferskvare bare om høsten. Nøttekråka hamstrer og lagrer nøttene rundtomkring, men utover dette lever de hos oss i stor grad av granfrø som er tilgjengelige om våren – i tillegg til alt det andre som kråkefugler spiser. Dette individet er fotografert i en hasselskog, der løv og trestammer er brukt til å skjule forstyrrende kvister og konsentrere oppmerksomheten mot hovedmotivet.
Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, brennvidde 400 mm, blender 4,5, lukkertid 1/80 sekund, ISO 1600, eksponeringskompensasjon EV -0,7
v
v
v
September: Stjertmeis
Det er ytterst sjelden du kommer over én stjertmeis. De kommer som regel alltid i familieflokker, travelt opptatte med å lete etter mat ytterst i bjørkegreinene mens de konstant holder lydkontakt med hverandre. Først utpå våren brytes familiene opp, når det går mot ny hekkesesong. Og dersom hekkingen mislykkes, er det ikke uvanlig at de voksne fuglene tar på seg å hjelpe til med å fôre opp andre pars unger. Ettersom stjertmeisene er standfugler er det en rimelig sjanse for at de da hjelper slektninger, men full kontroll på dette har de neppe. Fuglen på bildet var så vennlig å sette seg på en enkel kvist og sitte stille et øyeblikk; vanligvis klatrer de rundt i et virvar av tynne bjørkekvister og er vanskelige å få “rene” bilder av.
Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, brennvidde 400 mm, blender 4,5, lukkertid 1/800 sekund, ISO 200, eksponeringskompensasjon EV -0,7
v
v
v
September: Mosespisende ekorn
Mot sluten av september tok jeg turen til hasselskogen for å se etter nøttekråkene, men de var ikke på plass. Så da jeg kom til enden av stien der terrenget begynner å bli vanskelig, satte jeg meg på en stein for å se hva som kunne dukke opp. Ofte tar det ikke lang tid heller, bare man sitter stille. I dette tilfellet kom et ekorn smygende inn fra siden, og satte seg til på en hasselgrein der sola akkurat klarte å få sendt ned litt effektbelysning mellom bladverket. Det viste seg å ikke være hasselnøtter ekornet var ute etter, men mose! Det plukket løs små mosebiter fra hasselbarken, og gnagde løs med tilsynelatende god appetitt.
Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, brennvidde 356 mm, blender 4,5, lukkertid 1/400 sekund, ISO 800, eksponeringskompensasjon EV -0,7
v
v
v
September: Dovre
Dovrefjell er et av de siste naturområdene i Norge med et økosystem i noenlunde behold. I det nordlige Norge finnes det ikke villrein lenger, og i resten av Sør-Norge holdes alle rovdyr på randen av utryddelse for at 10 000 sauebruk skal få sende sauene sine på utmarksbeite. Det er vanskelig å verdsette høyt nok den rikdommen som ligger i å finne lemenlort i utsmeltende snøleier, vite at på den andre siden av åsen ligger et fjellrevhi, eller komme over et ferskt fotavtrykk av jerv i snøen. Og ikke minst få et glimt av en reinsflokk. Både dessverre og heldigvis er ikke dette for alle, og etter at reinjegerne har reist hjem og bare en og annen rypejeger er å høre, har man ofte fjellet helt for seg selv.
Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, brennvidde 150 mm, blender 5,6, lukkertid 1/2000 sekund, ISO 200, eksponeringskompensasjon EV -0,7
v
v
v
September: Reinsbukk i sol
En reinsbukk som har havnet for seg selv etter at jakta er over, og midt i brunsttida. Da er villreinen samlet i store fellesflokker med både bukker, simler og kalver, og med alle dyra på ett sted må det gjerne litt vandring til for å finne akkurat det stedet for en enslig rein. Eller det kan ligge en helt annen historie bak. Litt knuffing om simlene med en annen bukk, kanskje, og at det bare dreier seg om litt egentid mens hele flokken ligger bak neste haug.
Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, brennvidde 400 mm, blender 4,5, lukkertid 1/4000 sekund, ISO 200
v
v
v
September: Reinsbukk
Når man får oppleve et kort møte med villreinen (og vinden blåser rett vei slik at du ikke blir oppdaget), er det greit å ha et zoomobjektiv slik at du raskt kan endre utsnitt. Landskapsbilder gir jo som regel mye bedre inntrykk av leveområdet enn nærbilder. Selv om man helst skal ha litt flaks for å ha det ideelle landskapet foran seg når reinen dukker opp…
Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, brennvidde 150 mm, blender 4,5, lukkertid 1/5000 sekund, ISO 200
v
v
v
Oktober: Nordlys
Vi er inne i en periode på noen år nå med gode muligheter for å se nordlys, på grunn av høy aktivitet på solas overflate som slynger energirike partikler ut i solsystemet. På grunn av de lyse sommernettene er det i vinterhalvåret nordlys er aktuelt hos oss, og på den tiden av året er det ikke uvanlig at det er overskyet. For å si det mildt. Men en sjelden gang klaffer nordlysaktiviteten med klar himmel, og i oktober slo det til med så voldsomt nordlys at det dekte ikke bare nordhimmelen, men hele horisonten rundt. Når det lyser så sterkt som her, holder det med normal ISO for å få under 30 sekunders lukkertid. Det er kort nok til at stjernene forblir lysende prikker, og ikke rekker å flytte seg så mye at de blir til streker.
Olympus OM-1, Zuiko digital 9-18 mm f4,0-5,6, brennvidde 9 mm, blender 5, lukkertid 25 sekund, ISO 400
v
v
v
November: Kjøttmeis
Aktiviteten ved foringsplassen (min, vel å merke) har gått litt ned de siste årene, da jeg innbiller meg at det ikke er så mye mer nytt å hente. Helt feil, selvsagt, men jeg må få på plass noen nye greiner og kanskje tynne litt i trærne rundt for å slippe inn det lyset som må til for de korteste lukkertidene. Men med høsten kom i alle fall en ny glød i bildene, i form av nedfallsfrukt fra epletrærne i bakgrunnen.
Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, brennvidde 272 mm, blender 4,5, lukkertid 1/500 sekund, ISO 800, eksponeringskompensasjon EV -0,7
v
v
v
Desember: Rødstrupe
Desemberlyset gir litt mer moderate fargetoner enn november, men her har det selvsagt også spilt inn at det var litt mer overskyet denne dagen enn da kjøttmeisa ble fotografert. Duse og dempede farger varsler om det som venter for rødstrupa de neste månedene.
Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, brennvidde 250 mm, blender 4,5, lukkertid 1/200 sekund, ISO 800, eksponeringskompensasjon EV -1,0
6.4.26