Bilder fra 2025

v

Sommeren er ikke den beste tiden for å sitte ved PCen og gå gjennom fjorårets bilder, men nå er høsten her med (for tiden) endeløse regnbyger – og da blir det straks mer tid til inneliv. Så her kommer noen utvalgte bilder fra fjoråret, med et utvalg forhåpentlig ikke altfor svulstige kommentarer om hvordan bildene ble tatt – og her og der også noen betraktninger om hvordan og hvorfor.

v
Januar: Rødstrupe

Denne vinteren kom det snø som for en sjelden gangs skyld ble liggende en stund, slik at det ble rikelig med fugler ved fõringsplassen i skogen. Akkurat på dette bildet er det riktignok ikke så mye som minner om skog, for det som om sommeren er tett i tett med bregner i bakgrunnen hadde blitt en jevn snøflate som sola klart å gjøre nesten helt hvit. Blikket ledes dermed rett mot den rødlige fargen og rødstrupas øye. Fuglen er i det gylne snitt, og ellers består bildet av en enkel diagonal. Nyttårsdag står sola så lavt at det blir myk belysning selv i døgnets lyseste time.

Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, blender 4,5, brennvidde 234 mm, lukkertid 1/500 sekund, ISO 800, eksponeringskompensasjon EV +0,7. 1.1.25
v
v

v
Januar: Bjørkefink og grønnfink

Dersom man zoomer litt ut, blir det plass til fuglevinger i aktivitet. Her satt en litt gretten grønnfink og langet i seg solsikkefrø, og de litt mer tilbakeholdne bjørkefinkene hadde ikke lyst til å komme for nær. Så de landet like godt oppå hverandre i iveren etter å unngå grønnfinken. Bildet er tatt med den høyeste ISOen jeg noengang har brukt, for å få en kort nok lukkertid til å fryse raske bevegelser i mørketida.

Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, blender 4,5, brennvidde 150 mm, lukkertid 1/2000 sekund, ISO 6400, eksponeringskompensasjon EV +1,7. 4.1.25
v
v

v
Januar: Iskrystaller

Isen vokser gradvis utover som et lokk over elvevannet, og siste døgns vekst er synlig som skarpe iskrystaller. Bildet er tatt på avstand med en lang tele, og fordelen med det er at dybdeskarpheten blir stor nok til at det meste er skarpt. I tillegg er det mulig å få en snøkledd kvist i forgrunnen til å bli så uskarp at den fungerer som et “avtonet hvitfilter” til venstre, der den hvisker vekk forstyrrende detaljer. Dermed ledes blikket akkurat dit det skal.

Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, blender 5, brennvidde 306 mm, lukkertid 1/500 sekund, ISO 400, eksponeringskompensasjon EV -0,7. 11.1.25
v
v

v
Januar: Hvitryggspett

Snøen har forsvunnet, men vinter er det fremdeles, og denne hvitryggspetten var travelt opptatt med å lete etter mat i morkne trestammer. Det kan ligge lekre insektlarver bortgjemt i ganger i treverket, og her har hakkespetten smelt avgårde en salve for å hakke seg inn til dem. Bildet er tatt i akkurat det første hundredels sekundet fuglen holder hodet stille etter å hamret løs, så de morkne treflisene er fremdeles på vei gjennom lufta. Skuddtakten på kameraet var ikke spesielt rask her, så litt flaks måtte til for å få fuglen skarp. Legg ellers merke til hvordan alle fuglens klør er rettet framover for å klore seg fast når den dundrer løs!

Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, blender 4,5, brennvidde 400 mm, lukkertid 1/400 sekund, ISO 1600, eksponeringskompensasjon EV -1,0. 18.1.25
v
v

v
Januar: Sola bryter gjennom tåka

Det er mange fordeler ved å bo på Vestlandet, men også noen ulemper rent fotomessig. En av dem er at tåke på disse kanter stort sett bare er det samme som gråvær og lavt skydekke, og ikke et resultat av at jordoverflaten blir avkjølt i stille vær med klar himmel (strålingståke). Kombinasjonen tåke og sollys er derfor uhyre sjelden. Her har fenomenet oppstått i en gammel furuskog, og det dempede sollyset gir fin dybde i bildet.

Olympus OM-1, M.Zuiko 12-40 mm f2,8 II, blender 4,5, brennvidde 12 mm, lukkertid 1/400 sekund, ISO 400, eksponeringskompensasjon EV -1,0. 19.1.25
v
v

v
Februar: Kjøttmeis i soloppgang

Morgenlyset om vinteren kan være helt eventyrlig fint, og noe av det beste ved det er at man ikke trenger være på plass veldig tidlig heller. Her er klokka litt over ni midt i februar, og bakgrunnen gløder mens hovedmotivet ligger i myk, blå skygge. Det gir nydelige fargekontraster.

Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, blender 4,5, brennvidde 227 mm, lukkertid 1/250 sekund, ISO 800, eksponeringskompensasjon EV -1,0. 15.2.25
v
v

v
Mars: Gråmåse i Lifjorden

Tidlig marsmorgen, i god tid før ferga skulle gå fra Rysjedalsvika til Krakhella. Så da ble det en avstikker inn i Lifjorden, der en gråmåse satt på et skjær og ventet på at noe skulle skje. I bakgrunnen skinner sola på Gygrekjeften, 710 meter over havet. Det blikkstille vannet gir en nær perfekt speiling av den mørke bergveggen under Nova, mens skjæret og måsen i forgrunnen bidrar til dybde i bildet.

Olympus OM-1, M.Zuiko 12-40 mm f2,8 II, blender 6,3, brennvidde 34 mm, lukkertid 1/500 sekund, ISO 200, eksponeringskompensasjon EV -2,0. 13.3.25
v
v

v
Mars: Syngende svartmeis

I siste delen av mars har meisene vært i vårmodus lenge. Her sitter en svartmeis og synger på en grankvist mens solstrålene spiller i greinverket bak. Husk å plassere hovedmotivet sånn noenlunde i det gylne snitt – det gir nesten alltid et godt resultat – og fyll på med luft i den delen av bildet som motivet vender seg mot. Og så en rolig bakgrunn, men gjerne med noen antydninger om hva slags miljø hovedmotivet lever i.

Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, blender 4,5, brennvidde 400 mm, lukkertid 1/250 sekund, ISO 800, eksponeringskompensasjon EV -0,3. 23.3.25
v
v

v
Mars: Spettmeis

I dette bildet gir ikke bakgrunnen så mange antydninger om hvilket miljø spettmeisen lever i, for bakgrunnen her er vinterens siste epler lagt ut til overvintrende troster. Men rødfargen gir en fin kontrast til fuglens blå, og harmonerer med gløden i trestammen. Dette bildet hadde ikke fungert med sollys og skarpe skygger, men det gjelder jo forsåvidt for de aller fleste bilder…

Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, blender 4,5, brennvidde 280 mm, lukkertid 1/1000 sekund, ISO 400, eksponeringskompensasjon EV -1,0. 23.3.25
v
v

v
Mars: Traner på trekk

En av årets store opplevelser var mitt første besøk til Hornborgasjön i Sverige og tranetrekket der. Kombinasjonen av et stort og svært grunt vann (som gir trygg overnatting) og tonnevis med korn strødd utover bakkene sørger for at noen titusen traner er innom daglig under trekket i ukene rundt 1. april. Det kan du lese mer om her, men jeg må nesten ha med noen av bildene i årsgjennomgangen også. I dette bildet gir kontrasten mellom solbelyste områder, mørke våtmarkspartier og skygger av skyer den samme effekten som landskapsmalerne benyttet seg av for å skape dybde i bildene sine.

Olympus OM-1, M.Zuiko 12-40 mm f2,8 II, blender 6,3, brennvidde 40 mm, lukkertid 1/1250 sekund, ISO 200, eksponeringskompensasjon EV -1,0. 29.3.25
v
v

v
Mars: Traner i soloppgang

Ved sørenden av Hornborgasjön ligger besøkssenteret “Trandansen” med to utsiktspunkter over området der det hver natt legges ut korn til tranene. Mellom de to utsiktspunktene går en sti langs et gjerde, og der er det mulig å komme lavt nok i terrenget til å få soloppgangen rett bak tranene. For å få et enda lavere standpunkt vippet jeg ut bakskjermen og la kameraet på bakken. Her var sola fremdeles svak nok til at det ble en fint avtonet overgang mellom solstråler og overskyet nattehimmel.

Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5 TC, blender 5,6, brennvidde 500 mm, lukkertid 1/40 sekund, ISO 800, eksponeringskompensasjon EV -0,3. 30.3.25
v
v

v
Mars: Traner i soloppgang

Det hadde lenge sett ut til at det grå skydekket fra dagen før ville skjule alt soloppgangslys, men det viste seg å være en smal glipe skyfri himmel akkurat der sola steg opp bak horisonten. Dermed forgyllet soloppgangslyset undersiden av skyene, og fargene skiftet alt etter hvor langt sola hadde steget opp – og hvor på horisonten du rettet kameraet. Bildet er tatt klokka 05:43, omtrent 5 minutter etter det forrige.

Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, blender 4,5, brennvidde 400 mm, lukkertid 1/200 sekund, ISO 800, eksponeringskompensasjon EV -0,3. 30.3.25
v
v

v
Mars: Traner

Her har klokka blitt fem over åtte om morgenen, og sola har forvunnet helt bak skydekket. En danselysten trane prøver å lokke naboene til å ta noen trinn etter å ha gjort unna frokosten, men de finner visst det hele ganske pinlig, og velger å se vekk og late som ingenting. Å fotografere utsnitt av en endeløs flokk av traner i stadig bevegelse er en utfordring når det gjelder komposisjon, for det er nesten umulig å unngå halve fugler i bildekantene. Her ordnet det seg svært fint i ett sekund eller to – selv om jeg nok gjerne skulle hatt bare litt mer rom til høyre i bildet…

Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, blender 4,5, brennvidde 400 mm, lukkertid 1/1000 sekund, ISO 800, eksponeringskompensasjon EV -0,7. 30.3.25
v
v

v
Mars: Slåssende hettemåser

Hornborgasjön har mer å by på enn tranene. Sjøen er svært grunn, og når den i tillegg er næringsrik ligger forholdene godt til rette for et rikt fugleliv. I overgangen mars-april var det trolig ekstra rikt, med en blanding av store andeflokker som ventet på å spre seg utover i landskapet eller trekke nordover sammen med tranene, og lokale fugler som var i ferd med å forberede hekkingen. Blant de sistnevnte var gråstrupedykkere, toppdykkere, svarthalsdykkere, sothøns og ikke minst hettemåser, som uten tvil var de som gjorde mest av seg lydmessig. En av hettemåsekoloniene ligger ved Naturum, det andre informasjonssenteret ved sjøen. Det ligger i nord, og har tre observasjonsskjul der det går an å sette seg inn og fotografere (forutsatt at du er så tidlig ute at du får sitte der alene, eventuelt at de som dukker opp etter hvert også er der for å fotografere, og vet hvordan man skal oppføre seg for ikke å skremme fuglene unna). Ett av disse skjulene fungerer faktisk ganske bra dersom du har en lang tele. På bildet slåss to hettemåsehanner om en hunn – som så ut til å trives med å være midtpunktet, og oppildnet hannene til å stå på.

Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, blender 4,5, brennvidde 400 mm, lukkertid 1/8000 sekund, ISO 400, eksponeringskompensasjon EV -1,3. 29.3.25
v
v

v
Mars: Laksand i Hornborgasjön

Under enkelte sjeldne omstendigheter kan man komme nærmere inn på vanligvis sky arter enn man normalt kan håpe på, til og med helt uten skjul. Laksanda er en art jeg sjelden får studert på særlig nært hold, men på vei tilbake fra hettemåseskjulet til Naturum kom jeg forbi en laksandhunn som hadde lagt seg til å hvile i vannkanten, og en hann som voktet maken og benyttet anledningen til å drive grundig vask og fjærpuss. Og har du lurt på hvilken farge laksandføttene har, vet du det nå.

Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5 TC, blender 5,6, brennvidde 500 mm, lukkertid 1/1600 sekund, ISO 400, eksponeringskompensasjon EV -0,3. 30.3.25
v
v

v
April: Havørn med lundefugl

Dette bildet kunne sikkert gitt vann på mølla for alle dem som mener at havørna er en viktig faktor bak nedgangen i sjøfuglbestandene. Men lundefuglen i klørne på denne havørna ble drept av en ravn, og episoden ble observert av ørna som kom forbi akkurat da. Den satte etter ravnen, snappet til seg lundefuglen, og fløy vekk med den med ravnen i hælene en stund. Men etter at ravnen hadde fått utløp for frustrasjonen, skjønte den fort at den ikke kunne oppnå noe mer. Det ville være mye lettere å bare lande i lundekolonien og drepe en ny lundefugl. Og det gjorde den.

Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, blender 4,5, brennvidde 400 mm, lukkertid 1/2500 sekund, ISO 800, eksponeringskompensasjon EV -0,3. 14.4.25
v
v

v
April: Ung hønsehauk

En ung hønsehauk har latt seg lokke ned ved et åte. En av mange fordeler ved å fotografere fra skjul er at det blir bedre tid til å forberede komposisjoner og utsnitt, samtidig som man er klar til å ta bilder på sekundet når kameraet står ferdig innstilt på et stativ. I andre sammenhenger har jo stativet nærmest gått helt ut av bruk, på grunn av stadig bedre bildestabilisering i kameraene. Til tross for posisjonen nær toppen av næringskjeden er hønsehauken ytterst forsiktig og skeptisk til hva som skjuler seg i omgivelsene, utvilsomt en følge av vettløs forfølgelse fra mennesker gjennom hundrevis av år. For fotografen betyr skepsisen og det skarpe blikket at man må følge nøye med på hauken før eventuelle justeringer av objektivet. Ørsmå bevegelser kan være umerkelige for oss, men iøynefallende for hønsehaukøyet.

Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, blender 4,5, brennvidde 350 mm, lukkertid 1/250 sekund, ISO 800, eksponeringskompensasjon EV -1,7. 26.4.25
v
v

v
Mai: Drikkende munk

En litt annen form for “åte”, her i form av vann som jo også lokker til seg fugler og dyr. Fuglenebbet er ikke spesielt effektivt å drikke med; uten lepper blir det ikke helt tett, så vannet lekker ut til alle kanter. Fuglene kompenserer for dette ved å løfte hodet lynraskt opp for å få vannet til å renne ned i halsen i stedet for ut gjennom nebbet. Denne munken har akkurat begynt på oppoverbevegelsen, og har ikke rukket å lukke nebbet ennå (og vannet har ikke rukket å renne helt ut, heller). Det kan bli mange fine vanndråper på bilder av fugler som drikker, men man må passe på at lukkertiden er kort nok. Her er den “bare” 1/800 sekund, og nebbet med vanndråpen er faktisk ikke helt skarpt…

Olympus OM-1, M.Zuiko 50-200 mm f2,8-3,5, blender 3,3, brennvidde 123 mm, lukkertid 1/800 sekund, ISO 800, eksponeringskompensasjon EV -1,3. 7.5.25
v
v

v
Mai: Trepiplerke

Trepiplerka er en art man sjelden kommer noe særlig innpå, som man kan vente av en liten skogsfugl som lever oppe i tretoppene. Stor var derfor overraskelsen da denne fuglen viste seg fram, og det attpåtil i et fint og mykt lys på ei furugrein som både var full av miljøskapende lav og dannet en fin diagonal gjennom bildet.

Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, blender 4,5, brennvidde 400 mm, lukkertid 1/160 sekund, ISO 800, eksponeringskompensasjon EV -0,7. 10.5.25
v
v

v
Mai: Syngende blåstrupe

Et helt annet sted, men lyset er omtrent det samme som i bildet over: Mykt og fint uten harde skygger en lettskyet dag, slik at alle detaljer kommer best mulig fram. Bildet er tatt utpå kvelden (derfor den relativt lange lukkertiden), og lyset fra solnedgangshimmelen løfter fram konturen av blåstrupa. Som er den fineste av de tre europeiske nattergalene. Trulig syntes også Linné det; i alle fall kalte han den opp etter Sverige da han skulle gi arten sitt latinske navn (Luscinia svecica). Svenske Linné hadde nok ellers ikke særlig høye tanker om Norge – vi fikk Rattus norvegicus oppkalt etter oss…

Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, blender 4,5, brennvidde 280 mm, lukkertid 1/100 sekund, ISO 800, eksponeringskompensasjon EV -0,3. 16.5.25
v
v

v
Mai: Bøksanger

Bøksangeren er lettest å kjenne igjen på sangen, som når den akselererer mot slutten ligner på lyden av en mynt som snurrer rundt på en glassplate. Bøk er det ikke mye av på Vestlandet, men det går like bra med andre edelløvtrær. Denne bøksangeren var ganske nysgjerrig (som det går fram av bildet), og der den hoppet rundt i løvverket fikk jeg en del muligheter til å plassere uskarpe blad i forgrunnen og på den måten skjule distraherende detaljer i bildet. All fokus blir dermed på fuglen og det stirrende øyet. Bøksangeren er faktisk så gul som bildet viser, fargen kommer ikke av grønnstikket i skogen (som vi kan se av at den hvite bakkroppen er helt hvit også på bildet).

Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, blender 4,5, brennvidde 400 mm, lukkertid 1/200 sekund, ISO 400, eksponeringskompensasjon EV -0,3. 25.5.25
v
v

v
Mai: Mnemosynesommerfugl på storkenebb

Mnemosynesommerfuglen er en fåtallig art i Norge, og en av svært få sommerfugler som har hovedutbredelsen sin på Vestlandet. Jeg følger med på bestandsutviklingen fra år til år hos noen lokale forekomster, og turene i slutten av mai for å sjekke klekkingen har blitt et fast innslag hvert år. Arten er ganske stor og iøyenfallende når den begynner å fly, og som man kan se på vingen av dette eksemplaret sitter heipiplerker og linerler og venter straks insektene er i aktivitet. Som med de fleste sommerfugler er det greiest å bruke en ganske lang tele for å få litt avstand, men likevel med kort nærgrense; her en zoom med opptil 20 x forstørrelse og nærgrense 1,3 meter. Storkenebb er de voksnes favorittnæringsplante, mens larvene av menmosynesommerfuglen lever på lerkespore.

Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, blender 4,5, brennvidde 234 mm, lukkertid 1/500 sekund, ISO 800, eksponeringskompensasjon EV +0,7. 22.5.25
v
v

v
Juni: Solstreif i Nærøyfjorden

I noen deler av Norge finnes det fremdeles fjordstrekninger der det ikke går bilvei langs land. Det er ikke mange av dem, og de fleste ligger i vernede områder. Bildet over er tatt i Nærøyfjorden landskapsvernområde, innerst i Aurlandsfjorden (som igjen er en arm av Sognefjorden). Solstreifet på skogen og fargekontrasten mellom lysende grønt og skyggeblått gir dybde til bildet, og komposisjonen har flere diagonaler og linjer som møtes i et lysende punkt ved fjorden. De store og grove lindetrærne gir assosiasjoner til regnskog i tropiske strøk, særlig fordi lyset fremhever dem gjennom de tydelige kontrastene mellom lys og skygge. De beste landskapsbildene får du når sola bryter gjennom skydekket!

Olympus OM-1, M.Zuiko 12-40 mm f2,8 II, blender 8, brennvidde 16 mm, lukkertid 1/400 sekund, ISO 200, eksponeringskompensasjon EV -0,7. 2.6.25
v
v

v
Juni: Solnedgang på Store Skagastølstind

De to bildene over har tilsynelatende ikke så mye til felles, men de er tatt på samme dag i begynnelsen av juni. Det sier i alle fall litt om hvor variert naturen er på Vestlandet, ofte over svært korte avstander. Her er fargepaletten enda mer begrenset enn på bildet fra Nærøyfjorden, bare toner av blått og rosa mens sola kaster sine siste stråler på toppen av Storen. Det gylne snitt er alltid et godt utgangspunkt for en komposisjon, men her er det noen diagonaler som må få litt plass og gjør at fjelltoppen kan plasseres litt lenger opp og mot venstre.

Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, blender 8, brennvidde 150 mm, lukkertid 1/160 sekund, ISO 200, eksponeringskompensasjon EV -1,3. 2.6.25
v
v

v
Juni: Døende havsule

Dette er akkurat så ille som det ser ut til; havsulen har fått nylontråd viklet rundt nebbet og er dømt til å sulte i hjel. Hvilket evneveikt fjols som har kvittet seg med avfallet sitt ved å kaste det på sjøen er ukjent, men dessverre er kanditatene mange. Havsulen ble oppdaget under en runde med sjøfugltelling, og den var ikke helt utmattet da den ble oppdaget. Derfor hadde den fremdeles krefter nok til å padle seg unna snekka jeg hang over ripa på, hver gang vi prøvde å få tak i den – og uansett hvor skarpe svinger vi tok. Det hele ble ganske deprimerende etter hvert, og til slutt vurderte jeg å bruke en båtshake for å avslutte lidelsene en gang for alle. Men før jeg kom så langt tok den til vingene, og brukte sine siste krefter på å forsvinne til sjøs.

Olympus OM-1, M.Zuiko 50-200 mm f2,8-3,5, blender 3,5, brennvidde 200 mm, lukkertid 1/16000 sekund, ISO 800, eksponeringskompensasjon EV -1,0. 10.6.25
v
v

v
Juni: Flaggspett i det grønne

Mye mer trivelig var det å møte denne karen, en flaggspett på leiting etter mat. Den holdt øye med meg mens jeg passerte på stien under treet, og jeg ventet til den akkurat var synleg gjennom en glipe i bjørkeløvet før jeg stoppet og tok bildet. Da hadde den akkurat snudd på hodet og gitt fra seg et kvekk for å fortelle at den hadde oppdaget meg, og at jeg gjerne kunne fortsette videre. Den direkte blikkontakten er viktig og gjør at bildet “sitter” – i tillegg til de fine nyansene av grønt.

Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, blender 4,5, brennvidde 400 mm, lukkertid 1/200 sekund, ISO 800, eksponeringskompensasjon EV -1,0. 15.6.25
v
v

v
Juni: Lavskrike

Denne lavskrika kunne helt åpenbart se meg, der vi begge befant oss ute på en liten hogstflate, men den brydde seg ikke, og hadde blikket festet på noe bak i horisonten. Blikkontakt blir det likevel, noe som alltid fanger oppmerksomheten når vi ser på bilder. Som vestlending har jeg ikke sett mange lavskriker, så det var stort å møte en som poserte så medgjørlig i et så fint og mykt lys – og i et skogsmiljø helt uten forstyrrende elementer…!

Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5 TC, blender 5,6, brennvidde 500 mm, lukkertid 1/1000 sekund, ISO 800, eksponeringskompensasjon EV -0,7. 20.6.25
v
v

v
Juni: Skogmus

Det er lite aktivitet ved ved foringsplassen i juni, og da er det desto kjekkere med uventet besøk. Denne skogmusa er fullt klar over at det er farlig å gjøre noe så lett synlig som å klatre rundt på trestammer i dagslys, og gjør unna turen fram til lokkematen (solsikkefrø) på raskeste måte. Jeg unngår stort sett å bruke blits, så her måtte lysfølsomheten til kameraet presses litt høyere enn vanlig for å få lukkertiden kortere enn et tusendels sekund i sekstida på kvelden. Musa tok turen flere ganger fram og tilbake når den først var i gang, slik at jeg fikk noen forsøk..

Olympus OM-1, Zuiko digital 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 117 mm, blender 3,3, lukkertid 1/1250 sekund, ISO 3200, eksponeringskompensasjon EV -2,0. 28.6.25
v
v

v
Juli: Apollosommerfugl

Jeg tar de aller fleste sommerfuglbildene mine med lange teleobjektiver, ikke minst fordi sommerfuglene helt klart oppfører seg mer naturlig og uforstyrret da. Men det er med sommerfugler som med andre skapninger; en gang imellom møter man på individer som har et litt mer avslappet syn på livet. Her er det brukt en 90 mm makro, med en avstand på 15 cm i stedet for de vanligere 1,5 meter. Største blender betyr at dybdeskarpheten blir minimal på så kort hold, så fokuspunktet må treffe nøyaktig der det skal – men til gjengjeld gir liten dybdesarphet få forstyrrende elementer i bakgrunnen.

Olympus OM-1, M.Zuiko 90 mm f3,5, blender 3,5, lukkertid 1/1000 sekund, ISO 200, eksponeringskompensasjon EV -1,0. 8.7.25
v
v

v
Juli: Hettemåse

I juli gikk turen fra Vestland til Vestfold, fra naturmangfold til artsmangfold. Denne hettemåsen holdt til i Presterødkilen naturerservat i Tønsberg, og på kveldstid kan man ikke klage på lyssettingen der. Men hvite fugler mot mørk bakgrunn er ikke helt enkelt, og i dette tilfellet ble lysmåleren justert 2,3 trinn mørkere (og bildet sikkert enda litt mer i etterbehandlingen) for å få fuglen riktig eksponert. Det førte selvfølgelig til at bakgrunnen ble litt mørkere enn i virkeligheten, for det finnes ikke noen kamerasensor med like stort kontrastomfang som øyet. Men at bakgrunnen blir mørkere gjør sjelden noe negativt for et bilde, snarere tvert imot…

Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5 TC, blender 5,6, brennvidde 500 mm, lukkertid 1/6400 sekund, ISO 800, eksponeringskompensasjon EV -2,3. 8.7.25
v
v

v
Juli: Eikestjertvinge

Fra Tønsberg er det kort vei til Verdens Ende og artsmangfoldet der. Dette er en eikestjertvinge, med sine hvithårede øyne. Det blåser litt ved verdens ende, så eiketrærne blir ikke så høye der de kryper langs svabergene, og dermed er ikke eikestjertingene så utilgjengelige oppe i trekronene som de er mange andre steder. Å fotografere små sommerfugler (eller hva som helst smått, egentlig) i trær er uansett ikke helt enkelt, så det må litt flaks og tålmodighet til før hovedmotivet setter seg på et sted der det ikke er et virvar av kvister og annet som trekker til seg oppmerksomheten. Og så hjelper det med en lang tele, som kan få gjort bakgrunnen til en dus antydning av skog og himmel.

Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5 TC, blender 5,6, brennvidde 473 mm, lukkertid 1/2000 sekund, ISO 800, eksponeringskompensasjon EV -0,7. 9.7.25
v
v

v
Juli: Stålorm

På en grusvei nord for Larvik dukket denne grønne stålormen opp. Den lå i skyggen under en blå himmel, og dermed ble også den lyse grusen blålig – i fin kontrast til stålormens grønne rygg og røde øye. For å få mest mulig ut av blåfargen, og viske vekk mest mulig annet enn stålormens blikk, ble største blender og lengste brennvidde tatt i bruk. Og kameraet selvsagt lagt på bakken…

Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, blender 4,5, brennvidde 400 mm, lukkertid 1/320 sekund, ISO 400, eksponeringskompensasjon EV -0,3. 10.7.25
v
v

v
Juli: Nattergal

En tur til Mølen hører også med når man er i Vestfold. Nattergalen fikk vi ikke høre der ute, men etter å ha kommet over en nyutfløyet ungfugl ble jeg litt mer oppmerksom på arten. Og like før solnedgang dukket dette individet opp på stien, på leting etter noe å spise. Også her er de blå skyggene avgjørende, og de mørke partiene fremhever fuglens hode og leder blikket rett i øyet på nattergalen.

Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5 TC, blender 5,6, brennvidde 500 mm, lukkertid 1/2500 sekund, ISO 800, eksponeringskompensasjon EV -1.3. 11.7.25
v
v

v
Juli: Solnedgang ved Mølen

Et litt mer typisk Mølen-bilde, ute fra Ringodden. En svartbak og en ærfugl venter på natta. Solnedgangshimmelen som speiler seg i sjøen er selvfølgelig det viktigste her, og sammen med andre elementer i bildet befinner den seg i tillegg sånn noenlunde i det gylne snitt. Ærfuglen var i bevegelse mot høyre, så her var det bare å vente på den rette plasseringen før bildet kunne tas.

Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5 TC, blender 7,1, brennvidde 259 mm, lukkertid 1/320 sekund, ISO 200, eksponeringskompensasjon EV -1,0. 12.7.25
v
v

v
Juli: Eggenibba

Tilbake til Vestlandet, og en tur opp gjennom skyene til toppen av Eggenibba i Sunnfjord. Fjellet utgjør østsida av Våtedalen, som rett som det er lever opp til navnet sitt. I et bilde med såpass enkelt innhold må man passe særlig på komposisjonen; her er både fjellet og skybanken midt imot viktige elementer, og ved å plassere fjelltoppen nær det gylne snitt ledes øyet av seg selv mot personene som står der borte.

Olympus OM-1, M.Zuiko 12-40 mm f2,8 II, blender 9, brennvidde 12 mm, lukkertid 1/2000 sekund, ISO 400, eksponeringskompensasjon EV -1,0. 25.7.25
v
v

v
Juli: Blåmeis med speilbilde

En blåmeis som studerer sitt eget speilbilde? Neppe, men litt vann å drikke frister nok. Det er mange måter å lokke til seg dyr og fugler på, og ikke alle er like enkle – men det betyr jo bare at det føles enda bedre når det faktisk lykkes. Størst sjanse for akkurat det er det nok i skog, der man kan lokke til seg fotoobjektene uten at de føler seg spesielt eksponerte eller sårbare. Dette bildet er fra en kunstig anlagt dam i skogen.

Olympus OM-1, M.Zuiko 50-200 mm f2,8-3,5, blender 3,4, brennvidde 137 mm, lukkertid 1/320 sekund, ISO 800, eksponeringskompensasjon EV -2,3. 20.7.25
v
v

v
Juli: Sivhøne i det grønne

I en park i Edinburgh ligger et lite vann, og der kom denne sivhøna spaserende i kantvegetasjonen. Dette var såpass tidlig på dagen at selv den mest tilbakeholdne ikke trengte å nøle med å legge seg ned på bakken og vente på at fuglen skulle komme nærmere, og da den kom gående over en liten haug stoppet den litt opp for å fundere på hva det var som lå der framme – før den foretok en aldri så liten kursendring og spaserte videre med lange steg. Kameraet lå helt nede på bakken, for å få alt rundt sivhøna til å bli utvisket grønt.

Olympus OM-1, M.Zuiko 50-200 mm f2,8-3,5, blender 4,5, brennvidde 200 mm, lukkertid 1/500 sekund, ISO 400, eksponeringskompensasjon EV -0,3. 30.7.25
v
v

v
August: Skybanke

Kveldslys ved Hvalerøyene i Østfold. Eksponeringen er gjort med utgangspunkt i de solbelyste skyene, slik at resten blir kledelig avdempet og nærmest blir liggende i mørke (klokka var riktignok rundt halv åtte – et kvarter før solnedgang – så helt urimelig mørkt er ikke bildet).

Olympus OM-1, M.Zuiko 12-40 mm f2,8 II, blender 7,1, brennvidde 28 mm, lukkertid 1/1250 sekund, ISO 800, eksponeringskompensasjon EV -1,3. 22.8.25
v
v

v
August: Skyer over Asmaløy

Nesten samme sted, og de samme solbelyste skyene til høyre i bildet, men her er vidvinkelen zoomet ut så langt det går. Og som man kan se, det var et relativt mørkt skydekke denne kvelden… Eksponeringen må som alltid skje med utgangspunkt i den lyseste delen av bildet, på samme måte som øyet også ser motivet. Det er derfor bilder med “utbrente”, overeksponerte partier aldri blir bra.

Olympus OM-1, M.Zuiko 12-40 mm f2,8 II, blender 8, brennvidde 12 mm, lukkertid 1/250 sekund, ISO 800, eksponeringskompensasjon EV -1,3. 22.8.25
v
v

v
August: Kveldslys ved Hvalerøyene

Et skip kommer seilende i leia mens sola ligger helt i horisonten og sender sine siste, rosa stråler inn i skydekket. De lyseste skyene er viktigere enn båten her, og derfor er de plassert i det gylne snitt.

Olympus OM-1, M.Zuiko 12-40 mm f2,8 II, blender 5, brennvidde 20 mm, lukkertid 1/320 sekund, ISO 800, eksponeringskompensasjon EV -0,3. 22.8.25
v
v

v
August: Tårnfalk med to vannymfer

Hvalerøyene har et rikt insektliv der de ligger så langt sørøst som det omtrent er mulig å komme i Norge, og denne tårnfalken har forsynt seg med litt av det: Nærmere bestemt med en vannymfe i hver fot, og måltidet bearbeides under åpen himmel. Til tross for lang tele kunne jeg ikke se helt nøyaktig hva som foregikk, så her er det i tillegg tatt et utsnitt av bildefila.

Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, blender 4,5, brennvidde 400 mm, lukkertid 1/5000 sekund, ISO 400, eksponeringskompensasjon EV +0,3. 23.8.25
v
v

v
September: Hegre

Hegre i høstfarger på hjemlige trakter, fotografert fra bil ved Fimreite, et av de ytterst få langgrunne områdene i Sognefjorden.

Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5 TC, blender 7,1, brennvidde 500 mm, lukkertid 1/250 sekund, ISO 400, eksponeringskompensasjon EV -1,0. 30.9.25
v
v

v
Oktober: Regnskyer i solnedgang

I oktober begynner dagene å bli merkbart kortere, og det er sesong for dramatisk belysning ved solnedgangstider. Her har skydekket sprukket opp i en aldri så liten revne over Aurlandsfjorden, og avslører at bak de evinnelige regnskyene skjuler det seg en annen verden…

Olympus OM-1, M.Zuiko 12-40 mm f2,8 II, blender 2,8, brennvidde 30 mm, lukkertid 1/640 sekund, ISO 800, eksponeringskompensasjon EV -0,3. 10.10.25
v
v

v
November: Rødstrupe i snø

Snøfall i november, og fuglefôringssesongen kommer i gang for alvor. Rene, hvite bakgrunner varer ikke lenge på disse kanter, så mulighetene for enkle komposisjoner med få elementer er kortvarige. Samme stubbe, og sannsynligvis også samme rødstrupe som på januarbildet. Fuglen har i noen år nå vært den første på plass når maten blir lagt ut, så den sitter nok og følger med.

Olympus OM-1, M.Zuiko 50-200 mm f2,8-3,5, blender 3,5, brennvidde 158 mm, lukkertid 1/500 sekund, ISO 800, eksponeringskompensasjon EV +1,0. 22.11.25
v
v

v
Desember: Soloppgang over Sognefjorden

Ingen sak for tilogmed de mest bedagelig anlagte å få med seg soloppgangen når den skjer først halv ti på formiddagen… Den blå himmelen er en perfekt kontrast mot de glødende varme rødfargene.

Olympus OM-1, M.Zuiko 12-40 mm f2,8II, blender 2,8, brennvidde 12 mm, lukkertid 1/500 sekund, ISO 200, eksponeringskompensasjon EV -1,0. 26.12.25

12.10.2026
v