Det har blitt skrevet mye rart om bildestabilsering på ulike diskusjonsforumer på nettet. Noen av dem diskuterer til og med om bildestabilisering er nyttig (!), og enkelte debattanter slår kategorisk fast at bildestabilisering ikke er et moment man bør ta i betraktning ved valg av kamera. Min erfaring har alltid vært den stikk motsatte; et kamera uten bildestabilisering er meningsløst, i alle fall til fotografering med lange brennvidder og ved all fotografering med lange lukkertider. Etter at jeg først skrev om dette, har vel forresten utviklingen gått sin gang slik at alle systemkameraer i dag har tilgang på bildestabilisering.

Bildestabilisatorer brukes for å redusere bevegelser i kameraet under håndholdt fotografering, og finnes i to hovedgrupper: Optiske og mekaniske. I tillegg kan man i reklame for mobiltelefoner eller billige kompaktkameraer lese om “digital bildestabilisering”, men dette har ingen verdi – det eneste som skjer er at kameraets ISO (lysfølsomhet) økes for å få kortere lukkertid, og resultatet er (enda) mer kornete bilder.

Optisk bildestabilisering
Som navnet antyder, skjer denne formen for stabilisering i objektivet. Stabilisatoren styrer en eller flere bevegelige linser i objektivet ved hjelp av små elektromotorer, slik at lyset (bildet) som treffer bildebrikken i kamerahuset skal være mest mulig i ro. Bevegelser oppfattes av to gyroskopiske sensorer, en som registrerer bevegelse langs x-aksen og en langs y-aksen.

Mekanisk bildestabilisering
Her skjer stabiliseringen i kamerahuset, ved at selve bildebrikken er bevegelig. Gyroskopiske sensorer oppfatter bevegelser i kameraet, og elektromotorene justerer lynkjapt bildebrikken slik at lyset under hele eksponeringen tegner på samme sted og dermed gir skarpe bilder. Med dette systemet spiller det ingen rolle hva slags objektiv du setter på kamerahuset; bildestabilisering blir det uansett.

Resultatet er i begge tilfeller at selv om du ikke klarer å holde kameraet helt stille, kan bildene likevel bli skarpe. Jeg sier kan, for i praksis dempes bevegelsene bare inntil en viss grense, avhengig av brennvidde og lysforhold. Ifølge produsentene vil bildestabilisering gi mulighet til å ta skarpe bilder med håndholdt kamera selv om lukkertiden blir både tre, fire eller fem ganger lenger enn den du vanligvis må ha for å få skarpe bilder. Det vil si at du med et 200 mm objektiv, som vanligvis krever en lukkertid på maks 1/250 sekund for å gi skarpe bilder, kan få like gode resultater helt ned til 1/30, 1/15 eller 1/8 sekund.

Optisk og mekanisk stabilisering samtidig
Den gangen man hadde speil i kamerahusene (speilreflekskameraer) brukte de store fullformatprodusentene optisk bildestabilisering, sikkert fordi det var vanskelig å få til effektiv stabilisering med en stor bildebrikke. Olympus med sin mindre 4/3-brikke var derimot tidlig ute med mekanisk stabilisering, og finpusset teknikken i en slik grad at de har vært markedsledende siden. I begynnelsen klarte teknikken å stabilisere 3-4 trinn noenlunde greit, og etter hvert 5-6 trinn, inntil Olympus også laget noen objektiver med optisk stabilisering og dermed kunne ta inn enda et trinn. Dagens produsent OM System hevder nå at OM-1 med 150-400 mm f4,5 (som har bildestabilisatior) skal klare 7 trinn med brennvidden stilt på 150 mm. Et annet objektiv som nevnes, er 12-40 mm f2,8 PRO, som sammen med OM-1 skal kunne gi 8 trinn stabilisering med 40 mm brennvide. Men dette objektivet har ikke stabilisering innebygd, så der må kamerahuset stå for jobben alene.

150 mm i 4/3-formatet tilsvarer 300 mm i fullformat. I gamle dager het det seg at du måtte ha en lukkertid som minst tilsvarte 1/objektivets brennvidde i mm (fullformat) for å få skarpe bilder. Med en brennvide som tilsvarer 300 mm kan vi da si at lukkertiden bør være 1/500 sekund. Syv trinn stabilisering betyr at du kan bruke en lukkertid som er syv ganger lenger, eller i praksis syv trinn nedover lukkertidsrekken: 1/250 – 1/125 – 1/60 – 1/30 – 1/15 – 1/8 – 1/4. OM system hevder altså at man skal kunne ta skarpe bilder håndholdt på 1/4 sekund med 150-400 millimeteren på minste forstørrelse. Er det mulig?

Her om dagen tok jeg også noen bilder med åtte sekunders lukkertid. Bildet under er ett av dem, tatt på Vikafjellet en kveld jeg skulle til Bergen og hadde mistanke om at det kunne bli nordlys. Bilen var fullpakket, så stativet fikk bli hjemme, men kameraet tok jeg med. Både dette bildet og det over er tatt uten annen støtte enn den man får ved å holde albuene inntil kroppen og håpe det beste.

På en nettside som dette ser det meste skarpt ut, så for å finne ut hvor god stabiliseringen faktisk er må det gjøres litt pixelpeeping. Nedenfor er det satt inn et utsnitt av hvert av bildene i 1:1 for å sjekke skarpheten litt mer i detalj. Ingen av dem er 100 % skarpe, men bildet av huset er ikke langt unna. Man kan faktisk se ujevnheten i malingen på den nærmeste verandabjelken. Åtte-sekunders bildet fra Vikafjellet er litt mer synlig grumsete, men her må det skytes inn at jeg fokuserte manuelt og ikke traff helt. Stjernene er derfor det beste målet på skarpheten, og der er det synlig et ganske så lite utslag ved at de er ørlite utdradd oppover.

De to bildene under viser utsnitt i 1:1  av bildene over. Ikke helt den samme skarpheten som ved bruk av stativ, men bare ørlite grann svakere. Godkjent, for min del.

Når det gjelder påstanden om skarpe bilder med 150 mm (300 mm FF) på 1/4 sekund, er det noe jeg aldri har prøvd. Så jeg måtte ut og ta en test, og da sjekket jeg like godt hvor bra stabiliseringen fungerer med full tele. 400 mm i 4/3-systemet tilsvarer 800 mm i fullformat (16X forstørrelse) og det betyr syv trinn ned fra 1/1000 sekund: 1/500 – 1/250 – 1/125 – 1/60 – 1/30 – 1/15 – 1/8.

Det gikk ikke så verst, som man kan se av bildet under. Jeg tok syv bilder, men på grunn av beveglesene i det rennende vannet lurte flere av dem seg opp på 1/10 sekund. Av de tre bildene som faktisk ble tatt med 1/8 sekund, er det vist utsnitt i 1:1 av det skarpeste under til venstre, og det minst skarpe til høyre.

Det skarpeste bildet er ikke hundre prosent skarpt, men godkjent, og ser helt perfekt ut i normal visning. Det mest uskarpe så derimot ikke skarpt ut, selv i normal visning. Dommen må vel bli at det er mulig å få skarpe bilder med 16X forstørrelse og syv trinn bildestabilisering – men alle bildene blir ikke skarpe, så man bør sikre seg ved å ta flere eksponeringer.

Det viste seg forresten at med en lukkertid på 1/20 sekund ble alle bildene helt skarpe; det tilsvarer vel 5,5 trinn. Men dette vil ganske sikkert variere litt fra person til person.

Betydning i praksis
Det varierer kanskje litt fra merke til merke hvordan man slår på stabiliseringen, men for min del fungerer den straks utløserknappen blir trykt litt ned. Da forsvinner alle rystelser, selv med laang tele, og du har full kontroll over fokus, komposisjon og alt det andre. Bildestabilisering er en av de mest banebrytende nyvinningene innenfor kamerateknikk de siste tiårene, i alle fall dersom man fotograferer med teleobjektiver. Stativet, som tidligere var obligatorisk for å få skarpe bilder og tynget ned mang en ryggsekk, har i dag nesten gått helt ut av bruk. Mitt blir bare funnet fram når jeg fotograferer fra skjul.

Å kunne dra på tur uten stativ betyr at du slipper 3-4 kg i sekken, og ikke minst er du hele tiden klar til å ta bilder uten alt kluret som følger med å bruke stativ. Tidligere trengte man stativet når man fotograferte med lange brennvidder, for forstørrelsen gjorde det vanskelig å holde kameraet rolig nok. Når lyset ble for svakt til at lukkertidene kunne fryse motiver i bevegelse, spilte det derimot ingen rolle om man brukte stativ eller ikke; da ble bildet uskarpt uansett. Slik er det med bildestabilisator også. Det er ikke nok at kameraet er i ro; lukkertiden må være kort nok til å fryse motivets bevegelser i tillegg. Og her er vi ved det geniale med bildestabilisering til dyre- og fuglefotografering: Så lenge lukkertiden er kort nok til å fryse motivets bevegelser, er den også – med svært god margin – kort nok til å unngå kamerabevegelser.  Selv med svært lange teleobjektiver.

Men det er viktig å ha akkurat dette klart for seg: Bildestabilisering sørger for at kameraet holdes rolig under eksponeringen, det bidrar ikke på noen måte til at motivet holder seg i ro.

For landskapsfotografer som bruker mye vidvinkel er ikke bildestabilisering like påtrengende nødvendig, men når lyset er dårlig hjelper det helt klart å kunne fortsette å ta bilder ned mot et sekunds lukkertid eller mer. Uten å måtte dra på et stativ. Selv har jeg sluttet å ha med stativ på reise, men dersom det er sjanser for nattfotografering med vidvinkel, hender det jeg tar med et lite bordstativ på noen hundre gram. Det klarer fint å holde kameraet og en vidvinkel i ro når lukkertidene blir lange.

Optisk eller mekanisk?
Mekanisk bildestabilisering blir nå brukt av nesten alle kameraprodusentene, med optisk stabilisering som et tillegg i enkelte objektiver med lange brennvidder. Kameraer med litt mindre bildebrikker har spesielt gode forutsetninger for å utnytte mekanisk bildestabilisering, fordi bildesensoren bare bruker en liten del av det bildefeltet objektivene dekker. Mekanikken har dermed stort slingringsmonn når det gjelder bevegelse av bildebrikken for å fange opp rystelser i kameraet, særlig de aller tydeligste som kommer ved bruk av lange teleobjektiver. Kameraer med større bildebrikker har trangere forhold, og i fullformatkameraer hadde mekanisk bildestabilisering lenge sine begrensninger. 

Men i dag har både Nikon og Canon mekanisk stabilisering i sine kamerahus (med noen unntak for sistnevnte). Optisk bildestabilisering er i dag en avleggs teknikk som bare gir fotografen fordeler på den måten at den kan gi et trinn ekstra stabilisering utover den et kamerahus med mekanisk stabilisering gir.

Noe av det beste med mekanisk bildestabilisering er at det ikke kreves noe som helst av objektivet. Alt du klarer å sette på kameraet av ny og gammel optikk får den samme bildestabiliseringen. Det betyr også at etterhvert som utviklingen gir oss bedre bildestabilisatorer, er det ikke nødvendig å bytte ut objektivparken.

Tilbake til fototekniske sider

11.1.2012