Runde på sunnmørskysten er det sørligste av de store fuglefjellene i Norge. Det finnes riktignok fuglefjell lenger sør, som Einevarden og Veststeinen i Sogn og Fjordane, men disse er relativt små, med hekkebestander på rundt 3000 par. På Runde hekker det sjøfugl i et helt annet omfang, og selv om bestandene av mange arter har gått sterkt tilbake de siste årene, hekker det trolig rundt 35 000 par sjøfugler på øya. Dette gjør Runde til ikke bare det suverent største fuglefjellet i Sør-Norge, men også et av de største i landet – trass i at sjøfuglbestanden nå er mindre enn en tiendedel av det den var for noen tiår siden. Men slik er det ellers i landet også – selv nord for polarsirkelen.

Runde skiller seg imidlertid ikke bare ut med tanke på størrelsen. Det er det mest artsrike fuglefjellet i Norge, med rundt 70 hekkende arter registrert, og totalt er mer enn 220 fuglearter observert på øya – fra nattergal til stormsvale. Det er vel dessuten det lettest tilgjengelige fuglefjellet i landet, og i tillegg vandrer man på berømt historisk grunn. I mars 1725 gikk det hollandske handelsskipet Akerendam på grunn og forliste ved Kvalneset på Runde. Skipet var på vei til Indonesia for å handle krydder, men kom solid ut av kurs i en storm og ble knust mot klippene. Akerendam gikk ned med alle sine 200 mann, 40 kanoner og mynter til en verdi av 230 000 floriner. Fire pengekister ble berget like etter forliset, og en stor del av resten ble funnet av dykkere i 1972. Akerendams sørgelige endelikt var en sterkt medvirkende årsak til at Runde fyr ble etablert som et av de første i Norge, 42 år etter forliset.

Tilgjengelighet
Runde er lett å nå med bil, buss eller båt. I turistsesongen kan man bli med en av flere leiebåter fra Ålesund, og for den kjørende er det to hovedveier: Fra Ålesund, med ferge fra Sulesund til Hareid og deretter bilvei videre (følg skilting til Ulsteinvik, deretter Fosnavåg og til slutt Runde). Eller fra Ørsta/Volda, der veien videre går gjennom en undersjøisk tunnel (Eiksundsambandet). Følg skiltet til Ulsteinvik i rundkjøringen mellom Volda og Ørsta, kjør deretter mot Fosnavåg, og følg til slutt skiltene mot Runde når disse etter hvert dukker opp. Overnatting kan skje på Goksøyr camping eller Runde miljøsenter, det siste ble etablert i 2009 og har rom med høy standard og høy pris. Matbutikken på Runde ble lagt ned for noen år siden, og nærmeste mulighet for innkjøp er Fosnavåg 15 km unna.

Status for fuglebestandene
Det har kanskje en gang på det meste vært rundt 800 000 fugler på Runde, og på Wikipedia står at det hekker 100 000 par sjøfugler der – men det begynner å bli en stund siden det tallet var aktuelt. Lunde og krykkje har alltid vært de mest tallrike artene, trolig i omtrent samme størrelsesorden fram til de siste tiårene. Det er framdeles mye lundefugl å se, og trolig ligger bestanden for tida på rundt 30-35 000 par. Hekkebestanden av krykkje har derimot gått så brått ned de siste tiårene at arten knapt kan sies å hekke på Runde lenger. De få krykkjeparene som av og til prøver seg, har ikke fått fram unger de siste årene. Bestandsnedgangen for sjøfugler langs kystene av Nordsjøen og Norskehavet har vært så voldsom siden århundreskiftet at offisielle, publiserte data ikke klarer å henge med fra år til år, og i tillegg til krykkja har tidligere velkjente Rundearter som havhest og toppskarv vært i fritt fall. Havhesten er nå utdødd som hekkefugl på Vestlandet, og i det som en gang var verdens største toppskarvkoloni, Skarveura på nordsida av Runde, har bestanden gått fra 5000 til noen spredte par.

Sist det kom nevneverdig med krykkje inn i fuglefjellet var nok i 2012, da trolig rundt 3-4000 individer prøvesatt reirhyllene i april. Noen begynte også reirbygging, men noen stor ungeproduksjon ble det ikke. Det samme året var det også noen få havhester å se; de aller siste av en bestand som like før århundreskiftet kanskje talte rundt 5000 par.

De sjøfuglene som lever av småfisk og yngel, dvs. de fleste, har hatt problemer med ungeproduksjonen i alle fall de siste 20 årene. Men noen sjøfugler klarer seg bra, og havsulen er trolig det beste eksempelet. Den kan ta mye større fisk enn de andre artene, og hekkebestanden har vært i jevn økning. Det hekker nå trolig rundt 3000 par på Runde, og kolonien under Rundebranden er i ferd med å vokse seg helt til toppen av den 294 meter høye bergveggen. Mens det tidligere var den konstante skrikingen fra hundre tusen krykkjer som møtte den besøkende ved kanten av fuglefjellet, er det i dag havsulenes kakling som utgjør lydkulissene. Og sammen med havsulene har det også vært en økning i antall hekkende storjo, som for noen år siden passerte 50 par. Storjoen stjeler mat fra havsulene ved å forfølge individer på vei inn til kolonien, og plage dem til de slipper byttet. Så lenge havsulene har det bra, har storjoene det også bra.

Bildene til høyre: Krykkjene kommer inn for å vurdere hekkemulighetene enkelte år, men stort sett er det “silent spring” i hekkeområdet nederst i Kaldekloven.

Fuglelokaliteter

Fuglefjellet tar til med Lundeura omtrent midt på vestsida, og omfatter hele strekningen videre nordover mot Kvalen og videre østover forbi Skarveura til Tindaneset. Stien opp til denne delen av fjellet begynner i Goksøyra (markert med en rød prikk på kartet). Parkeringsplassen ligger noen hundre meter lenger øst. Bruk denne, ellers blir det kaotisk på den smale lokalveien.

Tindaneset: Havhest
Fra snuplassen i enden på veien gjennom Goksøyr går det en sti i overkant av steinstranda mot Tindaneset på grensa til fuglefredingsområdet (stien er ikke vist på kartet). Dette var et av de beste stedene å se havhest på nært hold, den gangen havhesten fremdeles hekket på Runde. Det kan jo vere verdt å stikke bortom dersom havhesten en gang skulle komme tilbake…

Raudetinden og skarveura: Storjo og utsikt mot nord
Ved å gå hovedstien opp fra Goksøyra, og så ta av mot høyre (nord) der den først deler seg, havner man oppe på fjellet over Tindaneset, ved Gjøttane. Her var det også gode muligheter for å se havhest, og ikke minst fotografere dem flygende. Men det var som sagt før i tiden… Herfra kan man følge stien som går vestover langs fjellkammen i overkant av Skarveura. Underveis ser man fra et par utkikkspunkter ned i steinura der toppskarvene hekker. Det er langt ned, så man får ikke mer enn et overblikk. Å prøve å ta seg ned er både ulovlig og høyst risikabelt… Stien går videre opp på Raudetinden (eller bare Tinden, som det står på kartet). På lyngheia/myra langs stien hekker storjo, men som regel i litt avstand fra der folk ferdes. Hold deg på stien, slik at storjoene får fred i hekketida! Fuglene er stadig på vingene, så det er uansett bra muligheter for fluktbilder. En og annen havørn kan godt dukke opp her.  NB: Det er minst like gode muligheter for å få oppleve storjo på nært hold ved å gå direkte fra Goksøyra og rett fram mot Kaldekloven (der de fleste går). Arten hekker flere steder på flatene der oppe, og om våren kan fuglene sitte ganske nær – eller på – stien. Ikke forlat stien, der fuglene er vant til at folk ferdes.

Om våren, før egglegginga kommer i gang, sitter storjoen og brisker seg på myrflatene på fjellet, og kan treffes midt på stien. Her signaliseres det til en potensiell make som er på vei inn for landing.

Går man forbi Raudetinden og helt opp på kammen der det begynner å gå ned på andre sida, kan man enten fortsette videre ned mot Runde fyr på Kvalneset, eller ta av bortover ryggen mot Rundabranden.

Fra stien ved Raudetinden, med utsikt ned i Skarveura og opp mot den øverste delen av platået. Lengst borte ligger Kvalneset med fyrbygningene (selve fyret er ikke synlig).

Kvalen og Runde fyr: Flygende havsule og kanskje krykkje
Bygningene ved Runde fyr ser man allerede fra kanten over Skarveura. Den aller siste nedstigningen er bratt, med rekkverk langs stien, men ikke spesielt utfordrende eller skummel. De eldste fyrbygningene skriver seg fra 1826, da fyret ble flyttet ned på Kvalneset fra steinplattformen oppe på fjellet som fremdeles er synlig. Fra jerngryta med brann i oppe på fjellet gikk man da over til et lukket kullblussfyr. I 1858 ble det bygd et støpejernstårn ute på Kvalen. Den rustne, nederste delen av fyrtårnet står der fremdeles, men toppen ble flyttet til Sklinna i Nord-Trøndelag da Runde fyr ble flyttet enda en gang. Dette skjedde i 1935, da betongtårnet i gressbakken over Kvalen ble tatt i bruk. Fyret ble automatisert i 2002. Den nyeste fyrvokterboligen er i dag selvbetjent DNT-hytte, der medlemmer med nøkkel kan ta seg inn og lage seg et varmt måltid eller overnatte. Det er innlagt vann og strøm.

Ute på Kvalen er det fine forhold for fotografering av flygende havsuler, som om våren passerer i skytteltrafikk med og uten reirmaterial, og om sommeren med mat til ungene. Eggleggingen kan skje allerde i april, og hekkesesongen er lang. Dette gir også gode muligheter for å få se storjoene i aktivitet for å plage maten ut av havsulene. Toppskarv flyr også jevnlig forbi, og dersom man setter seg litt i skjul ytterst på Kvalen kan det by seg mange fine muligheter.

Fra fyret kan man ta seg over et parti med berg og avsatser mot sørvest til Krykkjehola, en delvis overdekt, men høyloftet bukt inn i fjellet der krykkjene holdt til – og kanskje kan dukke opp fremdeles dersom forholdene skulle ligge til rette. Det må litt småklatring til for å nå bort, og turen egner seg ikke med mye utstyr, særlig dersom berget er vått!

Raudenipa og Rundabranden: Havsule og de andre fuglefjellsartene
Opp fra fyret er det minst like bratt som ned, men turen er ikke veldig lang. Vel oppe holder man til høyre, og etter et lite stykke over gressbakkene står man på kanten av stupet ved Raudenipa. Her er det fritt utsyn mot sjøfuglkoloniene i nedre del av bergveggen under Rundabranden. For tiden dominerer havsulene både syn, hørsel og luktesans fordi krykkjene er borte, men ellers er det mulig å plukke ut både lunde, alke og lomvi med kikkerten.

Venstre: Mennesker blir små på Raudenipa. Men utsikten ned mot sjøfuglkoloniene på Rundabranden er storslått. Midten: Rundabranden sett fra båt, med de guanoblekede havsulehyllene som begynner å nærme seg toppen 294 meter oppe. Til venstre på bildet går kanten bortover mot Raudenipa; til høyre ligger tvillingtoppen Litlebranden, som er noen meter lavere enn Rundabranden (også kalt Storebranden). Nede i sjøkanten sees en av grottene som går inn i fjellet under Rundabranden. Den lengste går 120 meter innover, og det er mulig å gå inn med båt når havet ligger blikkstille. Høyre: En del av havsulekolonien, fotografert fra Litlebranden med 200 mm (samme utsnitt som en 400 mm med fullformat).

Rundabranden består egentlig av to tvillingtopper med en kløft mellom, disse kalles Storebranden og Litlebranden. Utsikten er dramatisk i alle retninger, særlig nedover. Fra Litlebranden kan man studere havsulene så nær som det er mulig å komme på Runde. Men selv om sulene stadig utvider opp i høyden, må man ha en temmelig lang tele for å få nærbilder.

Kaldekloven: Lunde, havørn og kanskje krykkje
Fortsetter man sørover langs kanten av fuglefjellet ned fra toppen av Rundabranden, kan man der terrenget flater ut ta turen videre helt ned til sjøkanten. Særlig dersom man gjerne vil se fuglene litt nærmere og fra et annet perspektiv enn ovenfra, kan det være en fin avveksling å ta turen ned gjennom Kaldekloven. Dette er en bratt, gresskledd skråning mellom Rundabranden og Lundeura, der det er mulig å følge en sti helt ned til sjøkanten. Stien går gjennom fuglefredingsområdet, så man må holde seg på den smale sti. Dette kan imidlertid være lettere sagt enn gjort, for det er få som tar turen – og særlig i den nedre delen er stien knapt synlig. Stien går gjennom en lundekoloni i steinur (ikke av de tettest befolkede) og ender i en tidligere krykkjekoloni. Her nede kunne det tidligere være behov for både hørselvern og regntøy mot drivende fugleskitt, men de siste årene har det vært beklagelig rolig. Krykkjene kommer riktignok inn om våren og prøver ut reirhyllene, men om de går til hekking og blir værende utover sommeren er vanskelig å si. Lyden, eller mangelen på sådan, oppe fra platået sier imidlertid fra om tilstanden før man går ned.

Det er bratt i Kaldekloven, men det hindrer ikke enkelte i å bære med seg relativt tungt fotoutstyr, som de to karene til høyre i bildet over. Krykkjene er innom og prøvesitter reirhyllene, og noen bygger også litt på gamle reir, men de siste årene har de valgt å stå over hekkingen. Det er for lite mat i havet…

Normalt er lunden (og tidligere også krykkjene) på plass seinvinters, i alle fall fra mars, og dette lokker til seg en hel del unge havørner og kongeørner. Kaldekloven er derfor et fint sted å sitte dersom man vil vente på passerende havørner. De kan komme brått på, særleig fra Rundabranden-sida, mens de som kommer søkende fra Lundeura i motsatt retning er synlige på lenger hold. I begynnelsen av mai tynnes det ut blant havørnene, som streifer videre mot nord og innover i fjordene.

Stien øverst i Kaldekloven har rast ut mange ganger, og det kan derfor være vanskelig å se helt umiddelbart hvor det er trygt å plassere beina. Sikkert en grunn til at stien er lite brukt. Etter at krykkjehordene nederst forsvant, er det kanskje heller ikke noen god grunn til å ta turen ned…

Lundeura: Lunde, ravn og havørn
Fra toppen av Kaldekloven er det kort vei bort til Lundeura. Etter at turistbedriftene for noen år siden begynte å reklamere for kveldstrekket av lunde inn i ura som en av de store naturopplevelsene på øya, har stadig flere blitt oppmerksomme på lundefuglenes døgnsyklus. Fuglene begynner allerede tidlig i mars å trekke inn fra havet i timene før solnedgang, og framover mot eggleggingen i mai bruker de gradvis mer kveldstid i Lundeura (og ellers i fuglefjellet) for å sjekke tilstanden på jordgangene sine, og drive utbedringsarbeid og sosiale aktiviteter. Innflygingen, eller svermingen, er i seg selv en sosial affære og kan variere mye fra dag til dag avhengig av værforhold og sikkert mange andre forhold. Det første tegnet er at sjøen utenfor fuglefjellet blir pepret med et teppe av lundefugler tidlig på kvelden. Er forholdene brukbare, skjer det etter kortere eller lengre tid en relativt synkron avgang fra havflata, og lundene begynner å kretse i lav høyde. Etter hvert bygger “svermingen” seg oppover i høyden, og får gjerne form av et stort hjul av lundefugler som sirkler svirrende rundt i samme retning. Svermingen er gjerne på det mest intense en times tid før solnedgang, og da drysser lundene ned  fra hjulet og lander etter beste evne i gressbakkene. Det meste av hekkeområdet er gressbakke, men øverst oppe ligger ei stor steinur som lundene også hekker inne i, og som har gitt Lundeura navn.

Det er oppe i steinura folk samles om kvelden for å få med seg svermingen. Man kan gå et stykke ned i ura, og endepunktet er markert med stolper og sperretau. Dersom man er kommet for å fotografere, kan det virke håpløst å dele plassen med grupper av barn, voksne og hundene(!) de drar med seg overalt, men en del av de besøkende gir opp ventingen og forlater åstedet før svermingen tar til. Tidligere gjorde de fleste det, slik at dersom man holdt ut var det bra sjanser for å få høydepunktet av forestillingen nesten for seg selv. De siste årene har imidlertid stadig flere av de besøkende skjønt opplegget, og det kan bli vel folksomt og trangt om plassene. Uansett hender det som nevnt også at det blir bomtur. Kveldssol og vindstille gir størst sjanser for storslått sverming.

Skal man fotografere i Lundeura, vil man helst ha fuglene så nær opp mot utsiktsplassen og tausperringen som mulig. Da er det klart irriterende dersom folk tar seg utenfor sperringene og holder fuglene på avstand, og naturligvis bør man heller ikke finne på slikt selv. Det er også helt unødvendig, for dersom man holder en litt lav profil vil lundefuglene sette seg på kloss hold hvis kvelden er god og svermingen på topp. Men man må være oppmerksom på at det hele kan slutte minst like brått som det begynte, og særlig tidlig i sesongen oppholder lundene seg i ura bare en knapp halvtime eller mindre enn det. Så bærer det tilbake til havs for å tilbringe natta der. Eller de kommer inn på ny, dersom de for eksempel ble skremt unna av nærgående havørner. Da bygger det seg opp et nytt hjul av svirrende lundefugler, og forestillingen gjentar seg.

Titusener av lundefugl i lufta på samme tid lokker gjerne til seg de unge havørnene i området, og det byr seg ofte bra sjanser til fotografering av ørn mens man venter på lundene. De kan komme brått på både ovenfra og underfra, av og til på nært hold.

Unge havørner er ikke spesielt gode lundejegere, og i stor grad speider de etter ravner med bytte som de kan stjele. Ravnen kan sette seg til ved en av lundefuglenes reirganger, og tar livet av dem når de kommer ut. Det er når ravnen flyr av gårde med byttet at ørnene slår til, og med litt flaks kan de snappe til seg lundefuglen. Unge havørner er ellers mye mer sosialt anlagte enn de voksne, og kan godt ferdes i små grupper. På bildet over trener en fireåring (øverst) og en ettåring (nederst) på å gripe klør mens de flyr, en aktivitet de voksne praktiserer i pardanningstida om våren.

Rundestranda og Goksøyra: Måser, ender og vadere
Men trenger ikke gå opp på fjellet for å få sett fugler på Runde. Både Rundestranda mot sør og Goksøyrstranda mot nordøst gir mange muligheter for bilder av måser og ærfugler i bølgene, tjeld og gravand i tarevollene, ravn på åtseljakt, havert og oter på vinterstid, og mye annet – for ikke å snakke om landskapsbilder av hav og kyst, vær og himmel.

Soloppgangen i Goksøyra er flott, særlig om våren når sola kommer stigende rett opp av havet i nordøst. På sommeren får man også med seg solnedgangen fra Goksøyr, for da sniker sola seg forbi Tindaneset før den går ned i havet. Her forutsettes det klarvær, noe som ikke alltid er tilfelle på Runde. Både skyer og nedbør er relativt hyppige innslag, men den eksponerte plasseringen helt ytterst på kysten betyr at været ofte drar fort forbi. Ofte kan man se nedbørsskyene drive forbi på avstand, med kurs inn mot kysten for å pakke seg sammen der inne og lage gråvær – mens sola skinner på Runde. Dette kan gi fine lysforhold med sol og skyggepartier om hverandre, akkurat slik de gamle landskapsmalerne ville ha det. Men av og til, når det langvarige sunnmørske gråværet siver inn fra havet og legger seg som et lokk uten ende mot horisonten i alle retninger, må man belage seg på noen dager med myk belysning…

Et lite bildegalleri til slutt

Det er ikke noe problem å fylle minnekortet på Runde, uansett om man fotograferer fugler eller landskap eller begge deler. De fleste fuglebildene på denne siden er tatt i april, og det samme gjelder landskapsbildene – med unntak for vintermotivene, som er tatt i mars.  Det kan kanskje legges til at april er den måneden som gir best utbytte av en fugletur, og særlig dersom man har muligheten til å unngå helgene.

Solnedgangslys over Otreskredene ved Måganeset, sett fra Lundeura halv ni om kvelden i slutten av april.  Olympus E-30, Zuiko 50-200mm f2,8-3,5, blender 2,8, 1/500 sek, ISO 100, kompensering -0,7 EV

Sjøen er sjelden rolig rundt skjær og klipper ved Stakkeneset.  Olympus E-30, Zuiko 50-200mm f2,8-3,5, blender 3,5, 1/500 sek, ISO 100

Solflekker på havet utenfor Rundabranden.  Olympus E-30, Zuiko 50-200mm f2,8-3,5, blender 11, 1/1250 sek, ISO 100, kompensering -0,7 EV

Lundepar i solnedgangslys i Lundeura.  OM System OM-1, M.Zuiko 300mm f4, blender 4, 1/2500 sek, ISO 800, kompensering -1,3 EV

Gråmåsepar fotografert fra et bilvindu i Goksøyra. Ikke alle gråmaser på Runde er like tillitsfulle, selv når de er sultne…  Olympus E-30, ZD 50-200mm f2,8-3,5, blender 9, 1/320 sek, ISO 100

Voksen havørn seiler forbi.  OM System OM-1, M.Zuiko 150-400mm f4,5, blender 4,5, 1/6400 sek, ISO 800, eksponeringskompenasjon -1,3 EV

Langs stiene opp på fjellet kan det dukke opp så mangt. Her en enkeltbekkasin av det usjenerte slaget.  OM System OM-1, M.Zuiko 300 mm f4, blender 4, 1/640 sek, ISO 200, eksponeringskompenasjon -1,3 EV

Solnedgang bak Tindaneset, sett fra Goksøyra 26. mars.  Olympus E-510, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, blender 5, 1/160 sek, ISO 100

Snøføyke på Goksøyrfjellet, med utsikt østover mot sunnmørske øyer og fastland.  Olympus E-510, ZD 14-42 mm f3,5-5,6, blender 5,6, 1/100 sek, ISO 100, kompensering +0,7 EV