Sjøfuglene som forsvant

Dersom du er yngre enn 20 år og bor i Sør-Norge, har du trolig aldri opplevd en skikkelig sjøfuglkoloni. Det har du neppe dersom du er en god del eldre heller, for sjøfuglene begynte å forsvinne før århundreskiftet, og det store sammenbruddet kom noen få år inn på 2000-tallet. Når vi da tar høyde for at de fleste av oss ikke får med seg mer enn en ytterst snever del av omverdenen før vi har passert ti år og vel så det, betyr det at svært mange nordmenn aldri har hørt terneskrik blant solstekte svaberg, eller sett det tilsynelatende kaoset i en øredøvende krykkjekoloni…!

Mange har kanskje hørt eller lest at det har skjedd store endringer og at det var mange flere sjøfugler før, men å få servert tabeller og lister med prosentvise endringer i hekkebestander gjør ikke på langt nær like mye inntrykk som å vende tilbake til sin barndoms trakter og se at skjær og holmer ligger tomme og tause der det en gang yret av liv. Vi har blitt endringsblinde, for de fleste av oss har jo aldri opplevd naturen på sitt beste; den «naturlige tilstanden» er den vi selv har vokst opp med og har blitt vant til. For dem som vokser opp nå er naturen en ganske så artsfattig kulisse, men de tenker de ikke stort over – de har jo aldri opplevd noe annet.

Jeg vokste opp på Sunnmøre, og en av opplevelsene som tidligst prentet seg inn i hukommelsen var en tur til Runde; dette var før Rundebroa kom, så transporten gikk med båt. Hav og sjøfugler var vi vant til, så selve båtturen husker jeg ikke stort av. Ikke turen opp på fjellet heller, for det som virkelig gjorde overveldende inntrykk var å nærme seg kanten av fuglefjellene på den bratte vestsida av øya. Stien opp fra Goksøyra endte ved Kaldekloven, der både lukt, syn og ikke minst hørsel ga klare meldinger om hva som nærmet seg. Og da jeg kikket over kanten og så ned mot havet 185 meter lenger nede, var det ikke sjøen som slo mot klippene jeg la merke til: Det var den kompakte skrikingen fra et hav av krykkjer som seilte rundt der nede, akkompagnert av artsfrender på reir oppover fjellsidene både på Alketåneset, de to Staurane nede i sjøkanten, og alt som ellers kunne tilby reirplass, sammen med dunsten av flere års opplagret guano som kledde reirhyllene og berget under dem i uendelig mange gulhvite etasjer oppover fra sjøen. Midt i dette kaoset svirret det lundefugler ut og inn, tilsynelatende med litt mer mål og retning enn den skrålende maurtua av små, lysegrå måser med høylytt temperament. Å få dette lydtrykket midt i fleisen var som å stikke hodet ut i stormen; man måtte trekke seg tilbake i dekning for å få hørselen tilbake og bakoversveisen på plass, men det tok ikke lang tid før man lot seg lokke ut på kanten igjen for å stirre måpende ned i koket.

I dag er dette borte. Det finnes ikke lenger krykkjer i Kaldekloven, som ligger taus og livløs utenom det noen få lundefugler kan by på. Turistene som kommer til Runde for å oppleve lundefuglene i Lundeura 300 meter lenger sør, passerer den tause Kaldekloven uten å se på utsikten i mer enn noen sekunder, før de snur ryggen til og går videre. For dem er stedet bare en livløs kløft med noen dramatiske klipper helt nederst, men for oss som har opplevd det annerledes, er det et vitnemål om natur som har gått tapt og arter som er på vei mot utryddelse.

Staurane og Alketåneset nederst i Kaldekloven våren 2012. Der fjellveggene før hade vært hvite av krykkjer, er det bare noen individer som prøvesitter reirhyller her og der – og de fleste ga seg uten å prøve på reirbygging og egglegging. I dag er det helt tomt og stille her.

Det er mange slike steder i Norge. Hele kysten er full av dem, men de har glidd ut av den felles hukommelsen, og minnet om dem deles bare av noen få utvalgte. Utvalgte på grunn av alder.

For litt over 20 år siden ble det satt i gang tellinger av tilstanden i sjøfuglreservatene i Sogn og Fjordane. En eldre fisker fra Bremanger hadde fortalt at han hadde funnet døde lundefuglunger flytende i sjøen ved fuglefjellet Veststeinen. Det hørtes ikke bra ut.

Det var det da heller ikke, og det skulle raskt vise seg å vere langt verre enn noen kunne forestille seg. Vi rakk akkurat så vidt å få et lite inntrykk av noe av det livet som hadde vært, før sjøfuglbestandene kollapset fullstendig. På øya Nord-Hovden utenfor Florø hadde det sommeren 2000 hekket 1500 par gråmåser; den største kolonien av arten i Sør-Norge kledde gressbakkene som et hvitprikket teppe. Under den første tellingen fire år etterpå registrerte vi 48 individer, og ingen reir eller unger. Det året ble det neppe produsert unger av særlig mange sjøfuglarter på Vestlandet i det hele tatt, og det viste seg at det samme var tilfellet rundt hele Nordsjøen: I slutten av juli 2024 meldte Royal Society for the Protection of Birds (RSPB) at de 24 000 ternene, 16 000 krykkjene og 172 000 lomviene på Shetland ikke så ut til å ha fått en eneste unge på vingene. Etter hvert viste det seg at situasjonen var bortimot den samme også på Orknøyene, i resten av Skottland, og ved sjøfuglkoloniene i Nord-England.

Et naturlig spørsmål her er naturlighvis HVORFOR dette skjedde. Flere sjøfuglarter hadde på det tidspunktet vært i tilbakegang i noen år allerede, men det er ikke uvanlig at bestandene varierer en del over tid. Det spesielle med denne kollapsen var at den skjedde samtidig rundt hele Nordsjøen. Å finne årsaken var likevel ikke noen stor utfordring: Dansk svineindustri trengte mye grisefôr, og den norske oppdrettslaksen var i ferd med å spise seg ut av sitt eget matfat. Fisket etter såkalt «industrifisk» hadde foregått uten reguleringer, også i «verdens best forvaltede havområde», og på slutten av 1990-tallet hadde fangsten av tobis vært på over en million tonn i året. Det fulgte med yngel i stort omfang i fangstene, og på den måten kunne det naturligvis ikke vare. Tobisbestanden i Nordsjøen forsvant i løpet av et par år etter århundreskiftet – og var praktisk talt utryddet da vi i 2004 tøffet rundt langs kysten og kunne fastslå at sjøfuglene ikke fikk fram unger.

Gytefeltene for tobis – en fellesbetegnelse for ulike arter sil – ligger for langt ute i Nordsjøen til at de fleste norske sjøfugler kan nå dem. Men både tobis og andre “industrifisk”, som de to små torskefiskene kolmule og øyepål, finnes fra naturens side i svært store antall og er vesentlige elementer i økosystemet i Nordsjøen, særlig som næring for andre fiskearter. Både disse andre artene, og dels også industrifiskene selv, produserer fiskelarver og yngel som i større eller mindre grad fanges opp av kyststrømmen som driver nordover langs Vestlandet. Denne yngeltransporten er selve grunnsteinen for sjøfuglene som hekker på Vestlandet, da det opp gjennom århundrene har sørget for mat til fuglenes unger. Tidligere hadde også sildelarver en slik betydning, men etter at silda nesten ble utryddet i Nordsjøen på 1960-tallet, endret gytemønsteret seg og innslaget av sildeyngel i kyststrømmen ble sterkt redusert.

Bildet til venstre er en god illustrasjon på et økosystem i ulage. Sommeren 2006 hadde ikke gråmåsene på Gåsvær annet å by ungene sine enn nålefisk. Nålefisk lever spredt i det smale tangbeltet langs land, men dette året fløt det av dem i kystfarvannene på en måte ingen hadde sett før, og de dukket til og med opp i mengder ved Svalbard! Krykkjene på Røst brukte dem til å bygge reir med, men egnet som mat for nyklekte gråmåseunger var de ikke, og ungene sultet i hjel blant hauger av nålefisk.
v
v
Er det håp for sjøfuglene?
Tilgjengelig informasjon om bestandsutviklingen av hekkende sjøfugler på Vestlandet tilsier dessverre at det ikke er realistisk å håpe på en bedring. Forholdene har vært kontinuerlig dårlige i over 20 år. Vi snakker dermed ikke lenger om naturlige svingninger i bestandene, som de stort sett langlivede sjøfuglene kan takle bedre enn de fleste. Nå har bestandene vært sterkt redusert så lenge at det er snakk om reell “forgubbing” hos enkelte arter på grunn av manglende ungeproduksjon.

Dessverre kan vi ikke vente at politikerne griper inn; de mangler innsikt i situasjonen og er uansett presset av økonomiske interesser i en slik grad at det fremdeles er offisiell norsk politikk at oppdrettsnæringen skal fortsette å vokse. Det henger ikke helt på greip, ettersom det allerede er så mye oppdrettslaks langs kysten at det ikke lenger er mulig å fôre dem med fisk. Det er ikke nok fisk i havet til det lenger. Før kollapsen i Nordsjøen bestod laksefôret av nesten bare fisk, men med tiden – etter at man en stund fisket langs kystene av Søramerika og deretter sørvest-Afrika for å finne nok råstoff – er i dag fiskeandelen i laksefôret nede i underkant av en fjerdedel. Resten er plantematerialer, som for eksempel soya fra tidligere regnskogsområder i Brasil.

Trolig er det heller ikke så gunstig for verken sjøfugler eller andre deler av økosystemene langs kysten at norsk lakseoppdrett står for utslipp som tilsvarer urenset kloakk fra minst 17 millioner mennesker. Det har blitt mer avføring fra laksen etter at den ble vegetarianer. Men dette gjør heller ikke inntrykk på politikerne, for myndighetene mener visst fremdeles at all skiten tynnes så mye ut i kystvannet at den forsvinner og blir til intet – og at slik vil det fortsette til evig tid.
v

En artsgjennomgang

Informasjonen under er i stor grad hentet fra mer eller mindre årlige tellinger av sjøfugl i Sogn og Fjordane i regi av Fylkesmannen i Sogn og Fjordane, senere Statsforvaltaren i Vestland, i perioden fra 2004 til 2025. Den nordlige delen av det nåværende Vestland fylke er den som er rikest på hekkende sjøfugler, og utviklingen der er nok representativ for hele Vestland fylke (og Vestlandet, eller forsåvidt mye av Norge, for den del).
v
v
Havhest

Utdødd. Det siste kjente paret i Vestland fylke hekket i 2013. Havhesten har aldri vært særlig tallrik på Vestlandet sør for Stad, og den hekkebestanden som var, fikk nok et betydelig påfyll av individer fra Runde på Sunnmørskysten. Men der forsvant også havhesten på omtrent samme tid. Havhesten hadde trolig stor fordel av at det tidligere ble sluppet ut store mengder fisk og fiskeavfall fra båter under fiske, og dette la nok grunnlaget for at havhesten hekket flere steder langs Vestlandskysten, og fåtallig også i Rogaland og østover i Agder. Men det er ikke bare bortfall av en lettvint næringskilde som har rammet havhesten; den er også et av de viktigste ofrene for forsøpling til sjøs: Havhesten plukker i seg næring fra havoverflaten, og undersøkelser av mageinnholdet i havhester funnet døde på sørnorske strender viser at rundt halvparten av dem har plast i magen. I Nord-Norge er situasjonen litt bedre, men også der har havhesten blitt en sjelden fugl. Rødlistestatus: Sterkt truet (EN)
v
v
Toppskarv

Hekkebestand redusert med 89 % fra 1995 til 2020. Lenge så det ut til at toppskarven skulle klare seg bedre enn andre sjøfugler da fiskebestandene kollapset i Nordsjøen. Den finner mye av maten sin i tareskogene rundt hekkeplassene ytterst på kysten, som leppefisk og små torskefisk, og kan dermed være mindre utsatt for de store systemendringene. Men tareskogene er attraktive arealer for taretråling (som også er lovlig i mange naturreservater), og når taren høstes hvert femte år forsvinner naturlig nok fisken fra de høstede arealene. Tareskogen trenger dessuten mer enn fem år for å gjenskape et komplett økosystem, så de taretrålte områdene rekker ikke å få et fullt artsutvalg på plass før de tråles på ny. I tillegg kommer at lakseoppdretterne for alvor begynte å se på leppefisk som interressante lakselusfjernere rundt 2010. I 2019 ble det satt ut 60 millioner “rensefisk” i norske oppdrettsanlegg, og kanskje rundt halvparten av disse var fanget inn på Vestlandet. Perioden falt sammen i tid med den største knekken i hekkebestanden av toppskarv samme sted. I dag er bruken av leppefisk i oppdrettsnæringen redusert, men skarvebestanden har ikke klart å ta seg opp igjen. Ikke rødlistet
v
v
Ærfugl

Hekkebestand redusert med 87 % fra 1995 til 2020. Jeg har ingen bilder av ærfugl som er tatt i Vestland fylke, av den enkle grunn at det er svært få ærfugler igjen i fylket. Det fylles riktignok litt opp om vinteren med fugler fra andre deler av landet, men sommerstid er det bortimot tomt. Ettersom årsaken til sjøfuglkollapsen er mangel på fisk til å fôre opp ungene med, høres det kanskje rart ut at en art som ikke spiser fisk har gått så voldsomt tilbake. Men så veldig merkelig er det ikke: Når gråmåse og svartbak knapt finner nok fisk i sjøen til å produsere unger, vil de naturligvis forsyne seg av det meste som byr seg fram – som de små brune nøstene som padler ut på sjøen for å følge mor straks etter klekking. Det sees knapt ærfuglunger langs kysten lenger, og etter en lang periode med forgubbing har nå de voksne individene begynt å dø av høy alder uten å etterlate seg avkom. Og skyld ikke på svartbak og gråmåse – det er ikke de som har skapt denne situasjonen…! Rødlistestatus: Sårbar (VU)
v
v
Tjeld

Hekkebestand redusert med 37 % fra 1995 til 2020. Tjelden fyller kanskje ikke den klassiske definisjonen av “sjøfugl”, men ettersom den bare helt unntaksvis er å finne andre steder enn ved sjøen hele året, er den en like god representant for gruppen som flere av de andre på denne listen. I likhet med ærfuglen lever den ikke av fisk, men til forskjell fra ærfuglungene er tjeldens unger langt mindre synlige og eksponerte der de oppholder seg på land, og er godt kamuflerte som små. Tilbakegangen for tjelden har dermed ikke vært like knyttet opp mot næringsmangelen i havet som hos de fiskespisende fugleartene, men den deler nok mange av de negative faktorene som påvirker fugler flest. Rødlistestatus: Nær truet (NT)
v
v
Tyvjo

Hekkebestand redusert med 50 % fra 1995 til 2020. “Bare” en halvering av hekkebestanden høres kanskje ikke så ille ut sammenlignet med andre sjøfugler, men tallet lyger dessverre. Grunnen er at i 1995, som er utgangspunktet for beregningene her, var tyvjobestanden allerede inne i en klar tilbakegang. Tyvjoen har et levesett som gjør at den aldri kan bli en tallrik art, og noen stor hekkebestand har vi da heller aldri hatt. Men det var tross alt 20 ganger flere tyvjoer i Sogn og Fjordane på 1980-tallet enn det er i dag. Og det skulle vel tilsi en nedgang i hekkebestanden på 95 % eller deromkring… Rødlistestatus: Sårbar (VU)
v
v
Svartbak

Hekkebestand redusert med 77 % fra 1995 til 2020. Svartbaken er en utpreget generalist som spiser det meste som rører seg, og heller ikke sier nei takk til ting som ikke rører seg. Lenge så det da også ut til at denne arten skulle klare seg bedre enn mange andre sjøfugler da fiskebestandene gikk til bunns ved århundreskiftet. Men det varte ikke lenge, og de siste ti årene er det bare toppskarv og krykkje som har gått mer tilbake enn svartbaken i Vestland. Hekkebestanden ble halvert mellom 2013 og 2020. Ikke rødlistet
v
v
Gråmåse

Hekkebestand redusert med 89 % fra 1995 til 2020. Gråmåsen ble, kanskje litt overraskende, en av artene som reagerte både tidligst og sterkest på næringsmangelen da økosystemet i Nordsjøen kollapset. I byen er den jo av mange kjent som pølsesnapper og hamburgereternes skrekk, men i hekkekoloniene på kysten nøyer den seg ikke med annet enn prima vare i form av ferskfisk av rett størrelse og næringsinnhold til ungene sine. I nøden har riktignok noen av dem prøvd seg på litt av hvert, men ungene har strøket med. Hekkebestanden i dag er derfor bare drøye 10 prosent av det den var for noen tiår siden. At gråmåsen noen gang skulle kunne dø ut, hadde nok ingen sett for seg den gangen. Rødlistestatus: Sårbar (VU)
v
v
Sildemåse

Hekkebestand redusert med 68 % fra 1995 til 2020. Sildemåsen er fra naturens side en mindre tallrik art på Vestlandet enn de andre måsene. I forhold til dem har den også hatt en mindre negativ utvikling de siste ti årene, med tegn til stabilisering. Hva dette kommer av vet vi ikke, men vi får ta med oss de få positive tegnene som finnes… Ikke rødlistet
v
v
Fiskemåse

Hekkebestand redusert med 63 % fra 1995 til 2020. Med “bare” 63 % nedgang i hekkebestanden fra 1995 til 2020 er fiskemåsen den av måsene som har klart seg best gjennom nedgangstidene på Vestlandet etter århundreskiftet. Men dessverre er dette tallet ikke så rent lite villedende, for hos fiskemåsen begynte nedgangen allerede på 80-tallet. Hekkebestanden ble halvert mellom 1984 og 1995, så vi kan nok si at fiskemåsen startet med et betydelig handikap i konkurransen om hvilken art som har gått mest ad undas på Vestlandet. Det er ellers verdt å merke seg at ikke bare fiskemåsen, men også ternene og teisten allerede var i sterk tilbakegang da det store bestandskrakket kom like etter århundreskiftet. Felles for disse artene er at de gjerne finner mat i grunne farvann nær land, ikke så langt fra hekkeplassen. Bildet over, av fiskemåsen som hekker på løetaket, illustrerer at fiskemåsen gjennom flere år har etablert seg i indre strøk, særlig langs fjordene. Der gjør den mye av seg fordi den har tatt med seg gamle vaner fra kysten med høylytte lydytringer og hissig ungeforsvar, men trass i alle medieoppslagene er hekkebestanden i innlandsområdene bare en blek skygge av det som en gang fantes i se store koloniene på kysten. Rødlistestatus: Sårbar (VU)
v
v
Krykkje

Hekkebestand redusert med 93 % fra 1995 til 2020. Katastrofe er vel ordet som er mest dekkende for bestandsutviklingen hos krykkja, og det gjelder ikke bare for Vestlandet, men hele Norge. Arten er nå nær utryddet i Sør-Norge, og vesentlig redusert i Nord-Norge. Dersom vi definerer Stadlandet som overgangen mellom Nordsjøen og Norskehavet, består den norske Nordsjøbestanden akkurat nå av 30-40 par ved den gamle fergekaien i Skudesneshavn på Karmøy, og noen få titalls par i Måløy. I Skudesneshavn har de det trolig greit, mens krykkjene i Måløy aktivt hindres i å hekke på bygninger. Det er registert flere tilfeller av at reirene er spylt vekk, også midt i hekketida. Det ble for noen år siden gjort forsøk på å samle krykkjene i Måløy i en utsprengt fjellvegg i utkanten av byen, ved å sperre av uønskede reirplasser tidlig på vinteren og legge til rette for hekking i fjellveggen ved å holde menneskelig aktivitet unna og montere ekstra reirhyller av metall med gamle krykkjereir sydd fast for å lokke til så mange som mulig. Og det fungerte; i 2018 var det 105 reir i berget. Dessverre varte det ikke så lenge: Kråker tømte reirene for egg og unger år etter år, og til slutt ga krykkjene opp. I ettertid har det blitt hevdet at forklaringen på de mange kråkene ved akkurat dette stedet var at en person syntes synd på kråkene, og la ut mat til dem gjennom vinteren. Dermed var det en unaturlig høy kråkebestand som ventet på krykkjene da de slo seg ned i berget tidlig på våren… Rødlistestatus: Sterkt truet (EN)
v
v
Terner

Hekkebestand redusert med 72 % fra 1995 til 2020. Begge terneartene (rødnebbterne og makrellterne) er behandlet under ett her, fordi datellingene ikke alltid har skilt mellom dem. Og det kan jo være utfordrende nok, særlig i blandede kolonier. På samme måte som for fiskemåsen skjedde det en betydelig nedgang i hekkebestandene av terner fra 1980- til 90-tallet. I 1983 ble det registrert 890 reir av rødnebbterne og 225 reir av makrellterne bare i Indrevær i Solund; dette er langt mer enn det som senere er funnet hekkende noe enkelt år i hele Vestland fylke. I 1984 ble terner registrert hekkende i 30 naturreservater i Sogn og Fjordane, i 1995 var dette tallet redusert til 10, og i år 2000 hekket det terner i bare to av reservatene. I 2004 ble terner registrert tre steder, men ikke hekkende; og i 2005 ble ikke én eneste terne sett under tellingene. Et spesielt søk i indre fjordstrøk året etter førte riktignok til funn fire steder, og etter det har ternereir blitt registrert hvert år – men i sørgelig små antall. Antall hekkende terner kan ikke beregnes ut fra antall individer, for det kan være ganske mange terner selv i et område med bare noen få reir. Hekkebestanden må derfor kartlegges gjennom reirtelling på hver enkelt hekkeplass, og den største kolonien som er registrert i Sogn og Fjordane etter århundreskiftet var på 69 reir (i 2007).
Rødlistestatus makrellterne: Sterkt truet (EN). Rødnebbterne: Ikke rødlistet
v
v
Alke

Hekkebestand redusert med 52 % fra 1995 til 2020. Det hekker ikke mange alker på Vestlandet, og i Vestland fylke er det bare to kjente hekkeplasser. Ingen av disse er lette å telle opp, og metodikken (eller rettere sagt tiden som er til disposisjon for å gjennomføre tellinger) er ikke optimal. Både hekkebestanden og endringene over tid er dermed usikre. Med noen hundre par i fylket gjør heller ikke arten så store utslag på den samlede sjøfuglbestanden – men det hindrer ikke at det unektelig vil være en trist dag når de siste av dem forsvinner. Rødlistestatus: Sårbar (EN)
v
v
Lomvi

Hekkebestand redusert med 45 % fra 1995 til 2020. Her kunne det egentlig stått akkurat det samme som om alken, for lomvi og alke hekker om hverandre i de to hekkeplassene i fylket. De noe usikre tallene tyder på at det er bortimot dobbelt så mange lomvier som alker på Vestlandet, men utviklingen over tid har hatt noenlunde det samme forløpet. Rødlistestatus: Kritisk truet (CR)
v
v
Lunde

Hekkebestand redusert med 68 % fra 1995 til 2020. Selv om lundefuglen bare hekker to steder i fylket (de samme to som lomvi og alke) er dette den mest tallrike sjøfuglarten i Vestland fylke (og på Vestlandet). Tellingene er sikrere enn for de andre alkefuglene, for i den ene hekkeplassen er det lagt ut prøvefelt der brukte reirhull blir talt opp årlig (eller så sant det er mulig å komme på land, gitt at været ikke alltid samarbeider), og ved den andre blir lundefuglene fotografert når de kommer inn fra havet og svermer rundt hekkeområdet på toppen av en knaus i havet. Til sammen er det snakk om 4-5000 hekkende par lundefugl i fylket. Når det gjelder Vestlandet under ett, kommer lundefuglene på Runde i tillegg. Der skal det fremdeles være noe i overkant av 30 000 hekkende par, men tallet er nok relativt usikkert. Rødlistestatus: Sterkt truet (EN)
v
v
Teist

Hekkebestand redusert med 14 % fra 1995 til 2020. Som for fiskemåse og terner, som også fanger fisk på grunt vann, kom tilbakegangen for teisten tidligere enn for de andre sjøfuglene på Vestlandet. Ved århundreskiftet var teisten allerede bortimot forsvunnet fra den sørlige delen av Vestland fylke, og sterkt redusert i nord: I kjerneområden i ytre Askvoll og Solund ble det i 1984 talt opp 403 individ, i 1995 var talet redusert til 64, og i 2020 rundt 35. Bestanden var lenge nokså stabil på et lavt nivå, men har begynt å gå ytterligere ned de siste ti årene – ikke helt ulikt utviklingen for en del andre sjøfugler. Legg merke til at det står individ og ikke par her; teisten hekker skjult i sprekker og mellom stein, og det tar tid å lete opp reir. Vi må derfor telle dem som antall individer ved hekkeplassen og gjøre noen vurderinger basert både på værforhold og tiden vi har brukt på stedet når vi skal komme fram til et endelig tall. Ikke ideelt, men så lenge den samme metodikken brukes hvert år får vi nok et brukbart inntrykk av bestandsutviklingen. Rødlistestatus: Nær truet (NT)
v

Fremtiden

I januar 2025 la regjeringen fram en nasjonal handlingsplan for sjøfugl. Da hadde det tatt tre år for Miljødirektoratet å skrive den, og de neste fire-fem årene lå den formodentlig og “modnet” i Miljøverndepartementet før den ble fisket fram og publisert. Planen var på 32 sider, hvorav 23 med løpende tekst, og ble mottatt med lite entusiasme fra naturvernorganisasjonene.

Man kan nok si at så lenge politikernes forståelse av livet i havet summerer seg til at oppdrettsnæringen i Norge skal fortsette å vokse, er det ikke mye grunnlag for håp om at det faktisk kommer til å skje noe som kan berge sjøfuglene. Men man kan jo på den andre siden unnskylde politikerne med at det uansett neppe kommer til å spille noen større rolle hva de gjør eller ikke gjør. For de har heller ikke noe veldig konkret på gang når det gjelder klimaendringene, og klimaet vil nok bli en svært viktig faktor for utviklingen av sjøfuglbestandene i årene som kommer. Selv om den brå kollapsen i sjøfuglbestandene kan tilskrives den samtidige kollapsen av viktige fiskeslag i Nordsjøen, ser det ut til at klimaendringene vil hindre næringsforholdene i å bedre seg. Forekomsten av det lille, planktoniske krepsdyret raudåte Calanus finmarchicus minker i Nordsjøen, og har blitt erstattet av den mer varmetolerante slektningen C. helgolandicus som gyter senere på året. Denne endringen i tilgangen på dyreplankton til rett tid kan i seg selv påvirke overlevelsen av fiskelarver langs kysten. Dette lover ikke godt for den videre utviklingen av sjøfuglbestandene.

10.8.2026